Turistskilt for Oslo sentrum

Av Thea Kvamme Hartmann og Aslak Gurholt Rønsen

Utvikling av skilt og skiltsystemer er knyttet til mange tilfeldigheter. Det som burde vært et spesialisert fagområde utføres ofte av personer med svært ulik bakgrunn: arkitekter, grafiske designere, reklamebyråer, ingeniører og en rekke folk uten faglig kompetanse. Turistskilt var noe vi ikke hadde mye erfaring med, men vi stilte med en sterk tverrfaglig kompetanse.

Vi startet med å gå i gjennom aktuelle dokumenter som tar for seg utformingen av gater og gatemøbler i Oslo; Estetisk plan, Designhåndbok for Oslo kommune og Skilt- og reklameplan for Oslo. Ingen av disse tar for seg denne type skilting. Videre gikk vi gjennom aktuell faglitteratur på området og så på hva man hadde gjort i andre storbyer. Vi kontaktet personer som jobbet med skilting knyttet til offentlig transport i Oslo for å undersøke om systemene kunne samkjøres. Oppdraget fra Samferdselsetaten (nå Bymiljøetaten) omfattet i utgangspunktet både skilting og kart for turister, men fordi Ruter allerede har velfungerende kart på alle sine holdeplasser valgte vi å konsentrere oss om skiltingen.

Det er sjelden at skilting vies oppmerksomhet. I forarbeidet kom vi over heftet Byromsmøbler og utstyr, Temahefte Bjørvika 2007 for Bjørvika Infrastruktur A/S. Her nevnes skilting, men kun gatenavnskilting: «Det benyttes for tiden flere ulike typer av gatenavnskilt i Oslo, og det pågår en debatt rundt hvilket skilt som skal utgjøre standard. For Bjørvika ønskes et moderne preg også på gatenavnskilt og det anbefales derfor ikke å følge den gamle standard for Oslo, som har nostalgisk uttrykk. Bjørvika skal ha en enhetlig bruk av gatenavnskilt.»

Skilting blir her omtalt som et potensielt virkemiddel for å markedsføre den nye bydelen, og det er lite forståelse for at skilt må sees som en del av et større system. Uttalelsen vitner om en fragmentert lesning av byen, og liten innsikt i hvordan skiltsystemer fungerer. Bruken av ordene «moderne» og «nostalgisk» er ikke faglig begrunnet og fullstendig irrelevant i denne sammenhengen. Oslo trenger ett lett forståelig system. Om hver enkelt bydel skulle hatt forskjellig gatenavnskilt ville det rett og slett gjøre det vanskeligere å finne frem.

Visningsplan
Turistskiltene er plassert konsekvent i forhold til 8 utvalgte gangakser i byen. Målet med visningsplanen er å sørge for at skiltene plasseres ut der folk ferdes og med riktig avstand seg imellom. Stolpene er forsøkt plassert på logiske steder i hvert enkelt byrom, og utenfor selve gangsonen. Det er viktig at skiltene er lett å få øye på, samtidig som de ikke bør ta oppmerksomhet fra andre viktige elementer i byrommet som for eksempel landemerker og siktlinjer.

Visningsmål
Det er mange institusjoner som ønsker å bli skiltet til, fordi dette selvfølgelig har innvirkning på antall besøkende. Selv om hver skiltstolpe tåler mange visningsskilt, er det plass til et begrenset antall visningsmål per stolpe. Viktige museer er med, i tillegg til symbolbygg, stasjoner, ferjekaier og etterspurte attraksjoner. Noen kjente plass- og stedsnavn supplerer informasjonen. Karl Johans gate er brukt som en referanseakse for orientering fra nord og sør, noe som gir mange visningsskilt hit.

Informasjon
Skiltene har navngitte visningsmål. Den norske teksten er supplert med engelsk tekst, enten som en ren oversettelse eller et forklarende tillegg. Piktogrammer er kun benyttet som tilleggsinformasjon der det er turistinformasjon, T-bane, togstasjoner, bussterminal og ferjekaier. Piktogrammene fungerer på tvers av språk og gir mulighet for mer informasjon på en begrenset flate. På skiltene angis ca. gangavstand i meter (50 m, 100 m osv.) Vi har unnlat å gi skiltsystemet en egen logo, for eksempel en St. Halvard. Dette ville opptatt unødvendig plass og virke visuelt påtrengende om det kom på hver eneste skiltplate. Samtidig mener vi at skiltene er tydelig nok i seg selv.

Utforming
Skiltene skulle først og fremst være tilpasset fotgjengere, og måtte ikke forveksles med trafikkskilt. Lav hastighet tillater mindre skrift, men stiller også høyere krav til detaljeringsgrad. En stor utfordring var å finne et system hvor man på en enkel måte kunne montere flere skilt i samme høyde på en stolpe. Faktisk var det ingen norske produsenter som kunne løse dette uten et stort antall synlige skruer og bolter. Etter befaring i tyske byer kom vi over en produsent som hadde en løsning for skjult innfestning. Fordelen med dette systemet var også at avstanden mellom skiltplatene er fast slik at det er umulig å montere skiltene feil. Et annet viktig moment var at produsenten var så veletablert at vi kunne være sikre på at systemet fortsatt er i produksjon om ti år.

Valg av farge
Det var viktig å gi skiltsystemet en farge som ikke kunne forveksles med andre skiltsystemer i byen, noe som gjorde fargevalget svært begrenset. Grønn (skiltingen i turveisystemet), brun (skilting til kulturminner), burgunderrød (sykkelveier), mørk blå (gatenavnskilt i sentrum), hvit (gatenavnskilt utenfor sentrum), gul, rød og blå (trafikkskilt) var derfor uegnet.

Skiltene er svarte og har hvit skrift. Kombinasjonen gir god kontrast og lesbarhet og glir inn i omgivelsene uten å gjøre seg for bemerket. Vi var redde for at skiltene kanskje ble litt for usynlige, men vi opplever i ettertid at de skiller seg ut ganske bra.

Valg av skrifttype
Valg av skrifttype har stor betydning for lesbarheten. På skilt vil normalt en godt lesbar grotesk være best egnet. I dette tilfellet var også plasshensyn et viktig kriterium. Noen av visningsmålene har lange navn, og en smalere (condensed) skrifttype var det eneste alternativet fordi skiltplatene har begrenset lengde.

I tillegg til det rent funksjonelle kan skrift være et viktig virkemiddel for å si noe om historie og kultur. Eksempler på skilting fra andre byer som London, Paris og Berlin viser at skriftvalget er med på å understreke byens identitet. I Norge har vi ingen særegen typografisk tradisjon. Skrifttypene som har vært brukt her til lands har vært påvirket av skriftkulturen til de landene vi har hatt tett kontakt med.

Et eksempel på dette er Oslos emaljerte gatenavnskilt. De representerer i denne sammenhengen en kulturhistorisk arv, med en skrift som er unik for byen. De første gatenavnskiltene kom opp i Oslo i 1909. Fra 1910 til 1920 ble skiltene produsert av Cathrineholms mek. Verksted, Støperi & Emaljefabrikk i Halden. Om man ser nøyere på disse gatenavnskiltene er de ikke like. Over tid har det utviklet seg mange ulike varianter. Den eldste skrifttypen man finner på Oslos gatenavnskilt stammer fra Tyskland, hvor den ble tatt i bruk for den Kongelige Preussiske jernbanen i 1905. Denne skriften var forgjengeren til DIN 1451, som ble utviklet som en tysk standard i 1931.

Under «Hovedstadsaksjonen» tidlig på 2000-tallet digitaliserte man skriften fra Oslos første gatenavnskilt. Uheldigvis ble ikke dette gjort med god nok presisjon, og samtidig fjernet man de største karaktertrekkene skriften hadde (for eksempel ved å endre minuskel T, R og L). Resultatet var nesten identisk med DIN 1451. Det fantes derfor ikke noen egnet versjonen av skriften i digitalisert form. Basert på de gamle skiltene utviklet vi derfor sammen med skriftdesigner Yorel Cayla en egen font, Gata. Resultatet er en skrifttype som er svært tro mot originalskriften.

Skiltsystemet er nå oppført i Oslo sentrum, med en ambisjon at det skal videreføres i sentrale bydeler. Et skiltsystem fungerer på grunn av gjenkjennelighet, og en liten by som Oslo er ikke tjent med flere skiltsystemer med samme formål. Vi håper at det nye systemet vil gjøre Oslo til en mer lesbar og fotgjengervennlig by.

Team:
Oppdragsleder: sivilingeniør Bjørn Haakenaasen, Asplan Viak AS
Landskapsarkitekt: Thea Kvamme Hartmann, Arkitekturverkstedet / Asplan Viak AS
Grafisk designer: Aslak Gurholt Rønsen, Yokoland + Yorel Cayla (utarbeidelse av skriftsnittet Gata)
Oppdragsgiver: Samferdselsetaten/Bymiljøetaten ved Hilde Sternang og Tor Mangset

Skiltsystemet ble utarbeidet gjennom dialog med VisitOslo, Levende Oslo, Oslo Byes Vel og Norges Blindeforbund. Det ble innhentet råd med hensyn til stedsnavn og språk fra Universitetet i Oslo, ved Terje Larsen og Botolv Hellelan.

Prosjektet ble nominert til Visueltprisen i 2012 i kategorien «Omgivelsesdesign», mens det vant gull i kategorien for «Typografi».

Thea Kvamme Hartmann er landskapsarkitekt, utdannet ved UMB og med master fra Arkitekthøgskolen i Oslo. Hun jobber ved Arkitekturverkstedet i Oslo/Asplan Viak. Hun har også undervist ved UMB og Arkitekthøgskolen i Oslo.

Aslak Gurholt Rønsen er designer, utdannet ved Central St. Martins og Kunsthøgskolen i Oslo. Han er en tredjedel av kollektivet Yokoland.

Artikkelen ble først publisert i Kote #3, 2013.
www.magasinetkote.no