Non-Format er kjent for sitt karakteristiske design innen musikkfeltet. Redesignet og arbeidet med musikkmagasinet, The Wire, demonstrerer fødselen av ideer som ville være formende for studioets uttrykk.

Nettverket

Av Kristina Ketola Bore

I etasjen under redaksjonen til musikkpublikasjonen, The Wire, hadde et nystartede designstudio tilholdssted på begynnelsen av 2000-tallet. Non-Format, bestående av britiske Jon Forss og norske Kjell Ekhorn, stod på randen av gjennombruddet sitt. Det skulle sikre utallige omslag for uavhengige plateselskaper, så vel som at Nike ved flere anledninger ville komme til å benytte seg av duoen for internasjonale kampanjer. Men før det laget de blant annet løpeblad for klubbkvelder, slik som Scratch, som The Wire var medarrangører for. Redaksjonen og designstudioet hadde kanskje møtt på hverandre i gangen, men etter å ha sett arbeidene til Kjell og Jon, kom spørsmålet om å redesigne et av tidenes viktigeste musikkmagasiner.

RETT-GJENNOM MODERNISME. På 1980-tallet var The Wire dominert av stoff om jazz. Det var tiden for Sade, jazzklubber – svarte pologensere var grafisk designerne sitt nøkkelplagg – og slik Ekhorn forteller var det på dette tidspunktet kult å bli sett med The Wire under armen. Magasinet var satt i en elegant layout, uredd for negativt rom, designet av en hyppig bruker av pologenseren, samt en av Storbritannias viktigeste nålevende designere, Paul Elliman. Han lot jazzen sige inn i lay outen, men var opptatt av å la teksten puste, samt at innholdet skulle være fremtredende. Etter noen år under ledelse av designeren Lucy Warde, gikk magasinet inn i en blek designperiode i følgende tiår, der det hadde det Ekhorn med en smule ulyst i stemmen beskriver som «syttitallspreg».

– Da de spurte om vi ville gjøre jobben sa vi at vi måtte få gjøre et helt nytt design, ikke oppgradere det gamle, forteller han.

– Og de var klar for det.

«Ren modernisme rett gjennom»: slik beskriver Ekhorn redesignet fra 2001. I strenge rutenett ble det lagt sans serifer ved siden av bilder med en klar, ren og grafisk kvalitet. Ekhorn poengterer flere ganger hvor teksttung publikasjonen var, noe som krevde en oversiktlig lay out. Etterhvert fikk de større sakene også et spesialdesignet typesnitt, der man la dekorasjon over den bolde sans serifen. Løsningen med de egendesignede typesnitt i numrene åpenbarte seg ikke momentant. I begynnelsen jobbet man ut ifra hvilket typesnitt eller layout som best kunne kommunisere Bjørk eller andre musikere, før man forstod at det var designen som skulle lede. Med antikrigsaktivist Matthew Herbert på omslaget, gikk man for Air Force sitt typesnitt dekorert med et lag av hippiepregede blomster og dekor. Det videreføres gjennom hele nummeret.

– I starten forandret vi på stylingen av overskriftene hver måned, men det ble veldig vanskelig å komme opp med noe nytt hele tiden. Så roet vi ned og kjørte den samme overskriftsstilen i noen nummer før vi beveget oss videre.

HJERNEBARN. Å være ansvarlig for et månedlig magasin er en stor jobb, men å også skulle dra inn fotobidrag, gjør at en stor jobb kan bli enorm. I dag får en Art Director tilsendt bilder over epost, men i 2001 var ikke dette standard, da flere av fotografene skjøt på film.

– Dersom vi hadde en artist som skulle fotograferes i et annet land enn England så måtte vi lete etter en fotograf der. Da var det snakk om å finne en vi kunne stole på, fortelle hva vi var ute etter, og så krysse fingrene, forteller Ekhorn.

Noen ganger var det slik at da konvolutten med negativer kom i posten, var ikke produktet skikket til å sette på omslaget. Slik var tilfellet med Alvin Lucier-shooten som var tiltenkt juli 2004-omslaget. Erstatningsløsning ble ett av de mest ikoniske Wire-omslagene. Lucier hadde vært kjent for å holde konsert der han koblet elektroder til hodet for å lese hjerneimpulser. Han sendte så disse signalene ut til instrumenter på scenen slik at de ”spilte hjernen” hans. I juli 04 ble Lucier illustrert i svarte hjernerytmer med et blått rutenettet bak, som virker å understreke den presise designjobben som venter inni. Et annet legendarisk The Wire omslag fra tiden Ekhorn og Forss jobbet med publikasjonen hentes fra desember samme år. Repetitiv mønster hakker nedover omslaget som er i svart og hvitt («Vi liker generelt svart», meddeler Ekhorn, uten at det oppleves særlig forbløffende.). Selve The Wire-logoen er kuttet og deler av den ses ikke før nederste i venstrehjørnet. Å få lov å flytte magasintittelen til nederst på siden er et tilslag av tillit. Ikke bare til designeren, men også – som Ekhorn supplerer – til leseren. Vanligvis ser man tittelen som titter frem i bladhyllen, men i tilfellet av ”In Praise of the Riff” så man kun svarte linjer. Det krever at man leter etter magasinet, men– slik tilfellet også er med flere saker i The Wire – når du strekker deg litt er belønningen desto større.

NETTET. Arbeidet med magasinet ble definerende for Non-Format.

– Det ble en plattform for oss for å eksperimentere, spesielt med typografi, sier Ekhorn.

– Det var veldig viktig for utviklingen vår og vi fikk mange jobber på bakgrunn av det. Hver måned var det nye oppslag hvor vi fikk testet ut og vist fram nye visuelle tinærminger til typografi.

Etter Ekhorn og Forss forlot The Wire i 2005 var James Goggin av Practise designansvarlig i to år. Han frisket opp i noen av grepene, oppdaterte fontene, og i dag er det Ben Weaver som driver magasinet fremover. I det som ofte oppleves som en rotete magasinverden er The Wire enda definert av ren modernisme, sterke grafiske foto og en resolutt sikkerhet på sitt eget formuttrykk. Mye takket være Ekhorn og Forss har The Wire blitt et magasin som kan beskrives som et designikon, det presenterer seg kløktig i sin klare og presise formidling som gjennomsyrer både innhold og design. Med tydelige spor etter Non-Format i rutenettet.
 

25. januar samlet organisasjonen NyMusikk norske musikkentusiaster i internasjonalt selskap for en dag med debatter, presentasjoner og funderinger rundt feltet. Off the Page var et samarbeid mellom NyMusikk og det britisk musikkmagasinet The Wire. Mot slutten av dagen ble plateomslaget diskutert av designer og skribent, Adrian Shaugnessy, kunstneren Cory Arcangel, musikkskribent, Audun Vinger og Kjell Ekhorn.