J: Jeg minnes at det føltes som om Grandpeople dukket opp fra "ingensteder" og mer eller mindre slo igjennom over natten, som et rockeband med et bra debutalbum. Grandpeople fikk gjentatte ganger omtaler i Grafik, Creative Review og fikk jobbe med flere prestisjefulle internasjonale kunder. Hvem var det som var med å bygge Grandpeople, hvordan gjorde dere det og hvordan opplevde dere den første tiden?

M: Haha, det betyr ar MVM er det vanskelig andrealbumet? Oh Lord. Jo, med Grandpeople så kan jeg nok tro at det virket som vi kom fra ingensteds. Sannheten er at vi (Magnus Helgesen, Christian Strand Bergeheim og jeg) hadde jobbet sammen på Kunsthøgskolen i Bergen i studietiden i mange år før dette, så vi hadde opparbeidet oss en portfolio som studenter. En dag så ville jeg teste vannet og sendte inn en CD jeg hadde designet under Grandpeople-navnet til Grafik, de publiserte denne i en utgave, og så fikk vi en epost to måneder etter vi hadde startet heltids designkontor. De lurte på om vi var interessert i å bli brettet utover 10 sider av magasinet. Takket så klart ja! Etter dette så ble det mer og mer omtale av oss, først kom en bunke praktikanthenvendelser, deretter begynte internasjonale kunder å ta kontakt.

J: Mange designere drømmer om å starte et designstudio med venner, være sin egen sjef og forme det som de vil og jobbe med de prosjekten man har lyst til. Hvordan fungerte overgangen å gå direkte fra studier til å drive eget designstudio? (penger/lønn, kunder, alt det administrative osv).

M: For oss tror jeg det ikke var en veldig stor overgang fra studier til arbeidsliv. I utgangspunktet er det å starte noe nytt, og spesielt for designere etc., en veldig hard hverdag hvor jobb opptar store deler av døgnet. Dette var en hverdag vi var vant til, da vi som studenter vanligvis fortsatte dagen med å designe for klubbmiljøet og andre i Bergen etter endt studiedag. Det var slik vi lærte det praktiske håndverket. Derimot var det økonomiske noe som ble en merkbar realitet. For oss så var det viktig å jobbe med akkurat det vi selv likte og trodde på. Og det er ikke lett å våre såpass kompromissløs, men på sikt så ordner det seg. Det gjelder å overbevise over tid at man leverer gode ting. Jeg både anbefaler det på det sterkeste og anbefaler det det ikke i det hele tatt å starte selv. Man trenger psyken og et langtidsperspektiv. Gulroten er at ligger en ganske stor frihetsfølelse i det å kunne jobbe med prosjekt man har fått utelukkende på grunn av at folk stoler på deg og det du gjør, og dermed gir deg carte blanche. På den annen side så er fast lønn med faste og normale arbeidsoppgaver en frihet det også. Det hardeste når man er designer, det gjelder vel alle kreative mennesker, at det er en hverdag hvor man bruker begge hjernehalvdeler, hvor det administrative tar gjerne halve dagen. Det er bare å glemme tanken på å skulle designe og skape døgnet rundt. Til tider er det administrative drepende, men så lenge man har rutiner på det så ordner det seg. Slik jeg jobber nå, alene, kan det gå hele uker hvor jeg ikke lager noe som helst. Papirarbeid, kundekontakt, presseskriv, whatnot…

J: Hvordan fant dere balansen mellom å være kompromissløse og samtidig ha god økonomi da dere var 3 personer?
Kultur-relaterte prosjekter er av og til ikke de best betalte?

M: I utgangspunktet så gikk ikke det regnestykket opp, men vi ønsket såpass hardt at det skulle fungere, og etterhvert så gjorde det nettopp det. Vår oppskrift var å fokusere 100% på å få den portfolioen vi ønsket, og når kunder kom til oss så var det pga av hva vi representerte. Om de kom med et kriminelt lavt budsjett så gjorde vi det ofte klart at om vi skulle investere i et tapsprosjekt så måtte vi ha en vinkling på det slik at vi kunne få en kreativ gevinst. Frie tøyler i et prosjekt kan noen ganger være bra. Og kundene var så og si alltid fornøyd. Ofte var disse kundene fra den kulturelle sektoren. Jeg vil jo si at den kulturelle sektoren ikke nødvendigvis er dem som alltid betaler dårlig, og ofte er det den kulturelle sektoren som tør å satse. De kan noen ganger være bindeleddet til der hvor man kan tjene litt ekstra penger. Man kan skape et god portfolio med slike prosjekter for så å skape oppmerksomhet og deretter tiltrekke seg kunder fra den private sektor.

J: Ligger det noen sannheter i jo mindre budsjett/prosjekt, desto mer kreativ frihet, eller er det bare en dårlig unnskyldning?

M: Det avhenger helt av hva slags arbeidssituasjon man er i. For å kunne ta på seg prosjekter med små budsjett, så er man avhengig av å ha råd til det. Ofte betaler de vanlige prosjektene for de små. Alt avhenger av hvordan man jobber og er som person. Begrepet "frihet" synes jeg ofte er litt feil å bruke i sammenheng med vårt fagfelt og daglige virke: Vi er avhengig av å gjøre en kunde fornøyd og samtidig ikke være gårsdagens nyhet. Selv kunstnere må ofte tilpasse seg kunstmarkedet og samtidens strømninger. Slik jeg jobber så føler jeg heller at de større kundene med større budsjett oftere lar deg slippe til og jobbe fritt, da innenfor sine rammer og mot målgruppen sin. For ikke lenge siden laget jeg en pitch for et whiskey-merke, og de som hyrte meg inn ønsket for hvert forslag at jeg måtte lage tingene mer slik jeg selv ønsket det skulle være. Da kjørte jeg full pinne, og først da var de fornøyde. Veldig merkelig og ganske gøy.

J: Jeg synes selv det er interessant når man lykkes i å utfordre en mer konservativ bransje/kunde til å være nyskapende i sitt segment. Ofte sammenligner de seg med direkte konkurrenter og vil ligne på dem istedetfor å skille seg fra dem. Hvordan pitsjet dere og fikk gjennomslag for innovative idéer, med tanke på deres kompromissløse tilnærming? Eller var det sånn at kunder kom til dere nettopp for å få noe som var annerledes?

M: Det var nok det sistnevnte. Vi gjorde lite eller nærmest ingenting for å skaffe oss kunder. Det var word of mouth-funksjonen og publisitet som tiltrakk folk og de hadde ofte samme innstilling som oss. Utgangspunktet for Grandpeople var å forstyrre litt, vise at omgivelsene og det vi ser ofte styres av konservative og gjentagende grep. Og i de tilfeller hvor kundene ønsket å gli inn i det sitt faste mønster og ligne på sine konkurrenter sa vi nettopp det var det de gjorde og at det ikke nødvendigvis var et konkurransefortrinn. Det var sjelden vi trengte å si dette, nettopp fordi vi hadde kunder som gjerne hadde samme innstillingen som oss.

J: Etter fire suksessfulle år med Grandpeople i Bergen så velger du å forlate det, starte for deg selv og flytte til Drammen. Hvordan har det seg?

M: Ja, det er ikke helt hvordan det gikk til. Jeg flyttet fra Bergen, men var fremdeles i Grandpeople. Jeg jobbet ett år i Drammen for Grandpeople og så sluttet jeg og startet for meg selv. Jeg flyttet fra Bergen fordi etter åtte år der så føltes det rett og slett nok, og etterhvert representerte Bergen bare arbeid for meg, ikke stort mer. Og det er ikke spesielt bra. Overarbeidet og lei. Pluss Bergen er skikkelig jævlig for personer som trives med fint vær. Grunnen til at jeg sluttet er så enkel at jeg det var det mest praktiske. Kommunikasjon over epost osv fungerer ikke alltid like bra. Jeg følte også at dette kunne jeg klare på egenhånd. Det ville også være bra å få en forandring og være sin egen herre og styre det konseptuelle og det visuelle. Jeg er nok litt sjefete og krever mye, så i stedet for at andre skal høre på hva jeg mener, så var det like greit å være streng mot seg selv.

J: Nå har du nesten jobbet like lenge med MVM, som du jobbet på Grandpeople. Er det sammenlignbart?

M: Jeg slapper mer av nå. Frilans er ofte hardt, men for meg så er dette mer behagelig. Over det hele så er det forholdsvis likt, men nå gjør jeg jobber som føles mer naturlig for meg. Og jeg har fått en veldig kreativ boost. Det er ganske betryggende. Man er gjerne redd for at man stagnerer, men det har vært det motsatte for meg. Jeg har tusenvis av prosjekter jeg ønsker å gjøre. Fulle skissebøker med idéer og notater. En annen ting er også at man lettere får kontakt med kreative personer rundt omkring i verden. Terskelen for å kontakte enkeltpersoner, snarere enn et studio, er lavere.