En skole for fiksjon #

Av Kristina Ketola Bore

– I hvert objekt er det bevisste og ubevisste ideer. Jeg er opptatt av ideen at du som designer bør tenke bakover om et objekt du produserer – hva kan du kontrollere og hva skjer som en effekt av konteksten?

Praksisen til James Langdon handler ofte om sammenhengen noe befinner seg i. Med en kunstbakgrunn fant han sin vei inn i grafisk design-feltet på starten av 2000-tallet. Bokdesign og arbeid med kunstinstitusjoner, oppstart av et galleri, samt undervisning og en spørrende praksis, har ledet til at han i 2012 vant den prestisjetunge Inform Award. Denne kvelden, i mars i London, skal han lansere boken A School for Design Fiction, som er et produkt av den gjeve prisen.

– Jeg forsøkte å vise mine bekymringer som designer, ikke bare gå videre med eksisterende arbeid, fortelle han om publikasjonen.

– Heller ville jeg gjøre noe som var nyttig for meg og bevege meg fremover i form av nye måter å tenke.

SPOR AV DESIGNEREN. I begynnelsen på karrieren hadde Langdon studio på Ikon-galleriet i Birmingham. Der jobbet han som kunstner, men på et punkt oppdaget han en tiltrekning mot trykksaker og objekter som «hadde en partikulær estetikk – som ikke var forførende, men som heller trigget nysgjerrigheten og var merkelige». Rundt det samme tidspunktet ble det første nummeret av Dot Dot Dot utgitt, et undersøkende tidsskrift som tok utgangspunkt i grafisk design, men også inkluderte andre felt, slik som kunst og litteratur. Dot Dot Dot ble inngangsportalen for Langdon. I 2003 forlot han kunsten for å satse på grafisk design og ble en bidragsyter til journalen. Noen år senere, i 2008, startet han Eastside Projects sammen med en gruppe kunstnere, blant dem Gavin Wade, en samarbeidspartner Langdon ofte returnerer til.

Arbeidet Langdon har gjort med bøker, samt spørsmålene han har om dem, tok en ny form da Eastside Project i 2010 satt opp utstillingen, Book Show. Den inkluderte, slik galleriet selv formulerte det: «kunstverk, objekter og strukturer som stiller spørsmål til den fysiske formen til boken». Bokdesignere, men også Werkplaats-skolen, forlag og produktdesignere, deltok i utstillingen som baserte seg på forfatteren Ulises Carrión sin påstander om hva boken er («A book is a sequence of spaces. Each of these spaces is perceived at a different moment—a book is also a sequence of moments. A book is not a case of words, nor a bag of words, nor a bearer of words. A writer, contrary to the popular opinion, does not write books. A writer writes texts.»).

– Det har vært noen øyeblikk i praksisen min da jeg virkelig har konsentrert meg om andre sitt arbeid, forteller Langdon.

Blant menneskene som har fascinert ham finner man Carion og designeren Norman Potter. Som en konsekvens av Hyphen Press sin relanseringen av boken What is a Designer, på begynnelsen av 2000-tallet, ble Potters visjoner gjenoppdaget av grafisk design-miljøet i England.

– Jeg leste What Is a Designer i samme periode som jeg begynte å tenke på design. Jeg husker jeg følte det var obligatorisk å lese den, jeg hadde begynt å ha en tilhørighet til Dot Dot Dot, og de føltes koblet.

I starten var ikke Langdon så begeistret for ideene som designeren og underviseren predikerte i 1968, men han oppdaget to sitater som ble sittende.

«Every material available is strictly contemporary.»
«Every human artefact—whether painting, poem, chair, or rubbish bin—evokes and invokes the inescapable totality of a culture, and the hidden assumptions which condition cultural priorities.»

– Ideen er at hver designede ting har spor av valgene som designeren har tatt, men at det også inneholder annen informasjon som er ubevist og som ikke kan kontrolleres, beskriver han.

– Det forteller meg om det narrative potensiale alt har.

ROBOTKOPIER. Sitatet om artefaktene skulle også bli gjeldende for A School for Design Fiction. Begrepet Design Fiction brukes vanligvis til å beskrives en designet virkelighet eller utopiske produkter man antar kan eksistere i fremtiden. Ofte skal de foreslå løsninger på et problem eller kritiserer status quo.

– Da jeg først kom på dette prosjektet kjente jeg til begrepet, men jeg forstod det på en veldig smal måte, sier Langdon.

– Jeg ville lage et annet forslag til hva Design Fiction kunne være. Et som ikke handler om fremtiden eller å spekulere over hva som skjer dersom design ikke har restriksjoner.

Etter å ha brukt mer tid med konseptet tok han det videre til spørsmålet om hvordan objekter kan forteller historier utover seg selv. I boken blir vi mellom visuelle essays og beretninger, fortalt en påfunnet historie om en doktorgradsstudent som lager en robotkopi av den avdøde teoretikeren og skribenten, Gilbert Adair. I livet brukte Adair verktøy av postmodernistisk pastisj og tok til pennen med selvrefleksiv taktikk. Derfor er den største utfordringen for studenten hvorvidt roboten skal lese egne eller andres verker når han skrus på. Til slutt ender Adair-boten med å resitere brukermanualer for hvordan stemmer skal spilles inn for den type robot som han selv er.

Ideen om objektene tar Langdon videre i sitt siste prosjekt, en bok om Potter selv. I stedet for å skrive en tradisjonell monograf, har han benyttet Potter sin egen taktikk og undersøker objekter assosiert med designeren. For eksempel en skrivemaskin han skrev sine møysommelig designede studentbriefs på. Men selv i sin begeistring for Potter, mistenker Langdon at han ikke hadde vært en favoritt hos den sterkt egensindige designeren.

– Jeg tror det er mye fjollete humor og vekt på maleraktig estetikk i mitt arbeid som han hadde mislikt, grubler han.

– Som om det er en mangel på seriøsitet eller noe. Eller det er hva jeg tror han ville tenkt dersom han så det.