Av Mikael Lunde

G Hva har Grafill betydd for deg?

BB Vi var med på å bygge det. Da jeg kom til Norge (i 1977, journ.anm.), hadde det ikke tatt skikkelig av med illustrasjon her. Tyskeren Peter Haars, som arbeidet hos Gyldendal, var en slags gjeter som samlet en veldig blandet og interessant gruppe. Stort sett utlendinger som hadde kommet hit på grunn av norske kjærester, eller bare ville rømme fra hjemlandene sine. Vi ble ganske snart et miljø på rundt ni stykker, og startet Norsk Illustratørforbund (NIF) i 1983 – som raskt vokste til rundt 100 personer. Vi pleide å samles over vin og peanøtter. Jeg var med på alt av samlinger og diskusjoner. I 1991 slo vi oss sammen med Norske Grafiske Designere (NGD), og det var gøy å se det ta av. Men jeg kan ikke helt sette fingeren på hva Grafill gjorde for meg. Vi var Grafill.

G Har du noen daglige ritualer?

BB Nei, å stå opp sent? Jeg pleide å jobbe til langt på natt. Vi hadde to barn, som nå er voksne menn. Min kone Ingerlise (Karlsen Kongsgaard, journ. anm.) er også illustratør, en av dem som startet NIF, som ble til Grafill. Det å ha to illustratører med hver sin deadline var jo litt slitsomt til tider. Men det var ingen spesiell fremgangsmåte, det var bare deadline, deadline, deadline.

G Hva er det første du gjør når du får en ny oppgave i fanget?

BB Det kommer an på jobben. Men jeg har alltid lært bort at du ikke bare setter deg ned og starter på en illustrasjon. Du tenker over hva det handler om, og prøver å finne en interessant måte å tolke det på. Jeg kom til Norge i en tid da veldig mye engelskspråklig litteratur ble oversatt, og jeg fikk de fleste bokomslagene. Jeg koste meg med dem, det var mange fantastiske bøker! Men i Norge på den tiden – uten at jeg skal være slem – var det en mangel på ideer. Jeg kom på besøk et år før jeg flyttet hit, og gikk i en bokhandel for å se hvordan bøkene så ut her. Og det var ganske forferdelig. Det var én illustratør som heter Judith Allan, som er engelsk, som var fantastisk. Ja, og som fortsatt er det – vi er gode venner nå. Vi kom inn utenfra med en annen tilnærming. Jeg leste bøkene og tok notater, og streket under passasjer underveis. Det ble til en liste med stikkord som kunne kombineres på ulike måter, som et puslespill. Jeg prøvde å få inn flere ulike elementer – ikke bare «han slo ham i fjeset». For sånn var det før.

G Hva er ditt kreative høydepunkt?

BB Ett høydepunkt var å lage plakater for Madame Tussaud’s. Jeg hadde jobbet i TV i England med en tidligere studiekamerat, Brian. Etterpå bestemte vi oss for å jobbe freelance sammen, og vi fikk oppdraget for Tussaud’s gjennom en kontakt fra TV-bransjen. En av de beste jeg gjorde, var en plakat av Slaget ved Trafalgar, som ble forstørret og satt ut på t-banestasjonene i London. Den vant priser og ble vist på en plakatutstilling i Polen. Det ble laget postkort av det også. Et annet stort høydepunkt – i alle fall for egoet mitt – var senere, i Norge, da jeg ble medlem av AGI (Alliance Graphique Internationale). Bruno Oldani, sveitseren, ringte meg en gang klokka fem om morgenen fra New York. Vi hadde jobbet mye sammen, og han hadde sagt han kunne ta med noen av tegningene mine til en agent der. Men han hadde gått rett til AGI – og ringte for å gratulere.

G Hvorfor trenger vi bransjen?

BB Jeg ser mange bokomslag for tiden med bilder av anonyme mennesker fotografert bakfra. Det er forfattere som selger bøker, men omslaget skal tiltrekke seg leseren. Dagens omslag virker ofte lite gjennomtenkte, og kan gi helt feil inntrykk. Jeg vet ikke om illustrasjon på bokomslag holder på å dø ut, men det kan være. Det hadde vært synd.

G Hvor er faget ditt om ti år?

BB Grafisk design og illustrasjon i Norge i dag er blitt veldig, veldig bra – helt annerledes enn det var da jeg kom hit. Men for en tradisjonell illustratør tror jeg det kan være litt trist. Datamaskiner tar vekk så mye teknikk og tolkning. En sier at en kan få til det samme på data, og på sett og vis er det vel sant. Jeg har ikke jobbet aktivt på 20 år, så jeg er ikke oppdatert. Men jeg er redd tradisjonelle illustrasjonsteknikker blir borte.

G Hvor skal Grafill være om ti år?

BB Det er vanskelig å si. Hvem som er de fremtidige medlemmene av Grafill, avhenger av hvem som underviser dem. Flere av dem jeg underviste er nå selv lærere, og jeg håper de viderefører det de har lært. Jeg håper de ser tilbake på tradisjonene som går evigheter tilbake, og spør seg hvordan de fikk til det de gjorde.

G Hva er ditt råd til andre som ønsker en fremtid i bransjen?

BB «Don’t do it!» Nei, da. Det er mye jobb, døgnet rundt. Men når jeg ser tilbake så var det gode tider, og vi hadde en flott vennekrets. Vi laget bøker og var med på alle mulige utstillinger og konkurranser. Det var gøy! Da kunne vi se på hva de andre utrettet, og bli inspirert av hverandre. Og vi gikk på festene, der en kunne mingle. Har du sett et godt arbeid vil du gjerne møte den som har laget det, og der hadde du muligheten.

G Hva er drømmejobben din?

BB Det må være noen av arbeidene jeg allerede har gjort, som plakatene for Madame Tussaud’s.

G Hvem i bransjen ville du tatt et glass med?

BB Da jeg var student var amerikanerne langt, langt foran England på illustrasjon, og vi kastet oss over bøkene deres på biblioteket. De var mine helter, i den betydning at jeg skulle ønske jeg kunne gjøre som dem. Innen jeg kom til Norge var nye folk kommet til i USA, og siden jeg snart havnet i en del komiteer, fikk jeg være med på å få folk som Brad Holland hit for å holde foredrag. Etterpå falt det på meg å ta dem med ut på middag. Da jeg underviste, tok jeg også med studentene på turer til London og New York. Det var fantastisk, og vi møtte mange utrolige mennesker. For meg var det en bonus som kom fra det å undervise: Jeg fikk møte heltene mine.

Intervjuet ble første gang publisert i Grafills jubileumspublikasjon, oktober 2016.