Nedenfor følger derfor en kort redegjørelse for reglene om betaling av moms, samt unntaksregelen i merverdiavgiftsloven (mval.) § 3-7 (4).

Merverdiavgift er en avgift på varer og tjenester. Det er bruker i siste ledd som skal betale momsen. Dette betyr at produsenter og salgsledd får tilbake momsen de har lagt ut i alle ledd. Når omsetning av varer og tjenester overstiger 50 000 kr. er det plikt til å registrere seg i merverdiavgiftsregisteret jf. mval. § 2-1.

Reglene for beregning av moms er nokså omfattende med flere grensedragninger og unntak fra avgiftsplikten. Unntaksregelen av størst relevans for utøvere innen illustrasjon og design, vil være mval. § 3-7 (4). Bestemmelsen oppstiller momsfritak for ”opphavsmannens omsetning av egne kunstverk”, samt ”omsetning der en mellommann opptrer i opphavmannens navn”. Det avgjørende for om unntaket vil kunne komme til anvendelse, er om kunstverket kan anses for å være et åndsverk. Av unntaket følger det at en overdragelse av retten til å utnytte illustrasjon/design i bøker, aviser, og blader vil være en ”omsetning av eget kunstverk” fra deg som opphavmann jf. unntaksregelen i mval. § 3-7 (4). Opphavmannen vil derfor være fritatt for moms i slike tilfeller, mens kunden som får overdratt en bruksrett/eiendomsrett, må beregne og innbetale moms ved videresalg/utnyttelse av verket. Videre kan det nevnes at det ved spørsmål om en selvstendig næringsdrivende skal registreres i Merverdiavgiftsregisteret, skal det ikke ses hen til unntatt omsetning ved vurderingen av beløpsgrensen på 50 000.

Dersom du er i tvil om det skal påregnes moms ved utnyttelse av illustrasjon/designet vil jeg anbefale deg å kontakte skatteetaten.

Dersom man mener å inneha et pengekrav mot en oppdragsgiver, vil det være av betydning at det foreligger en skriftlig avtale på dette, eller at andre dokumenter kan fastslå hva oppdragsgiver er skyldig. Muntlig avtale vil være vanskelig å bevise i ettertid, og jo større usikkerhet det er rundt avtaleforholdet, jo vanskeligere kan det være å få kravet inndrevet.

Som jurist i Grafill kan jeg være behjelpelig med å sende brev til motpart med oppfordring om å betale i henhold til avtale og faktura. Erfaringsmessig vil dette kunne bidra til at skyldneren gjør opp for seg. Dersom en slik henvendelse ikke skulle føre fram, vil alternativene være som beskrevet nedenfor.

Går det klart frem av avtalen hva oppdragsgiver er skyldig bør en først sende en purring til skyldneren, og samtidig varsle om at kravet vil bli sendt til inkasso dersom det ikke innfris innen fristen. Ved inndrivelse gjennom et inkassoselskap, må en imidlertid være oppmerksom på at dette ikke er gratis, og utgifter til selskapet påløper.  Det vil således være lurt å undersøke om kravet er stort nok til at det vil være lønnsomt å faktisk skulle benytte seg av et inkassoselskap ved inndrivelsen. I mange tilfeller kan det imidlertid hjelpe på kreditors betalingsvilje at kravet sendes til inkasso, selv om det ikke forfølges videre.

Er betalingskravet omtvistet på den måten at skyldneren ikke vedkjenner seg kravet, må  tvisten behandles i forliksrådet. Får en medhold der, vil dette gjelde som et tvangsmessig tvangsgrunnlag som kan oversendes namsmannen i skyldnerens kommune for videre inndrivelse.

I en del tilfeller vil det foreligge skriftlig uttalelse fra skyldner hvor det går frem at vedkommende vedkjenner seg betalingskravet, men at skyldneren av ulike grunner ikke betaler. I slike saker må en starte med å sende skyldneren et varsel om betaling. Varselet skal inneholde en oppfordring om å betale kravet eller komme med innsigelser mot kravet. Fristen settes til 14 dager.  I varselet bør kravets størrelse fremgå, samt kravet beløpet knytter seg til. Det må også opplyses om at dersom kravet ikke innfris innen fristen, vil det kunne føre til rettslig inndrivelse av kravet og evt. ekstra omkostninger for skyldneren. Kommer motparten med innsigelser, kan kravet behandles i forliksrådet. Dersom motpart ikke kommer med innsigelser mot kravet, vil namsmannen kunne inndrive det direkte uten videre behandling. Detaljene til kravets utforming fås ved å kontakte namsmannen.

Eva Kvammen, jurist

Utgangspunktet for vurderingen er avtalen mellom partene. Dersom det ikke på noe tidspunkt i skriftlig eller muntlig avtale, eller ved annen skriftlig korrespondanse er uttrykt at kunden har krav på originalfilene, ligger rettighetene til disse fremdeles hos opphavsmannen, og kunden kan derfor ikke kreve å få disse utlevert til seg.  Velger opphavsmannen å levere fra seg filene skal normalt sett nytt honorar avtales. Kundens interesse i å få rådighet over filene vil vanligvis være å kunne sikre seg en endringsmulighet til designet/illustrasjonene eller kunne bruke verket i andre sammenhenger uten å måtte be opphavsmannen samtykke til dette og eventuelt gjøre nye tilpasninger. Kunden vil som regel ønske full bruksrett til filene, men dette bør en som hovedregel ikke akseptere da det kan vise seg at honoraret ikke samsvarer med omfanget av bruken, eller at verket blir utnyttet på en måte man ikke ønsker. Det bør derfor avtalefestes skriftlig hva filene skal benyttes til, og at evt. annen bruk enn den avtalefestede krever samtykke fra opphavsmannen samt nytt honorar. Ved forespørsel om å få tilsendt filene må derfor avgjørelsen bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet, der samtlige fordeler/ulemer ved overlevering av filene må tas i betraktning.

Har du ytterligere spørsmål om dette emnet, eller andre juridiske henvendelser, ikke nøl med å ta kontakt på telefon eller e-post.
 

Eva Kvammen, jurist

 

Hva vil være opphavsrettslig vernet?

§ 1: Kravet til verkshøyde.

For at noe skal være opphavsrettslig vernet, er det krav om at det må ha skjedd en frembringelse, og at denne frembringelsen har tilstrekkelig verkshøyde. I dette ligger det at det er et originalitetskrav. Det betegnes gjerne ved at frembringelsen må bære preg av ”individuelt skapende åndsvirksomhet”. Ikke alt som lages vil således være tilstrekkelig originalt til å være vernet av loven. Hvor verkshøydeterskelen til enhver tid ligger avgjøres domstolene.

Utover originalitetskravet, er det et vilkår om at verken dyr eller juridiske personer (selskaper) kan være opphavsmann.

Kan andre fritt kopiere eller endre mitt verk?

§ 2 Bruksrett/økonomiske rettigheter:

Opphavsmannen har som hovedregel enerett til å ”råde over åndsverket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmenheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk” jf. § 2.

Regelen gir m.a.o opphavsmannen en enerett til endring av verket, og dersom andre skal kunne endre det, kreves således opphavsmannens samtykke.

I avtaler om design/illustrasjonsarbeid bør derfor utøveren være påpasselig med å innta en klausul i kontrakten som regulerer kundens bruksrettigheter,  og hvilke begrensninger som foreligger. Det bør således avtalefestes at gjenbruk utover det avtalte, utløser et tilleggsvederlag. Alternativet kan være at kundens bruksrettigheter ikke står i forhold til designeren/illustratørens vederlag.

Jeg har gjort en illustrasjonsjobb for for et bokforlag. Nå vil de også gi den ut som e-bok, må jeg bare godta dette?

Først og fremst reguleres dette av avtalen. Dersom ikke avtalen sier noe om gjenbruk generelt, eller e-bøker spesielt, Vil du som opphavsmann ha rett til å avgjøre hvorvidt du ønsker dette eller ei jf. § 2. Du kan derfor kreve nytt vederlag dersom du ønsker å tillate dette, og jeg vil da anbefale deg å inngå en ny kontrakt som regulerer denne bruken.

Jeg ønsker  å lage en collage med bilder/utklipp av motiver som er designet av andre for å vise arbeidsprosessen min ifbm. en utstilling. Er dette tillatt?

§ 12 Unntak fra eneretten til privat bruk:

Hovedregelen er at man må be opphavsmannen om tillatelse til slik bruk, da opphavmannen har eneretten til sitt verk. Imidlertid stiller loven opp et unntak fra opphavsmannens enerett jf. § 2 og § 12, i de tilfeller der ”enkelte eksemplar” av det opphavsrettslige beskyttede verket benyttes til privat bruk. Spredning, visning, og fremføring er således tillatt innenfor det private området. Det er hensynet til privatlivets fred som står sentralt for begrunnelsen av regelen. Det ”private område” vil i hovedsak være innenfor en snever krets av personer, som familie og omgangskretsen. Det må være en viss grad av personlig samkvem mellom personene for å si at man holder seg innenfor det ”private område” i lovens forstand. Når det gjelder spørsmålet ovenfor, om man kan vise andres verk laget som en collage i en utstilling der hvem som helst har tilgang, taler mye for at dette vil skje utenfor det private området og således vil det ikke være tillatt. Det stiller seg imidlertid annerledes dersom det er en lukket visning for en bestemt krets av personer, da kan det falle innfor hva som regnes for å være ”privat bruk”.

Jeg har gjort en designjobb for et byrå,  og byrået mener de skal navngis i tilknytning til jobben. Stemmer dette, eller kan jeg kreve å bli navngitt?

§ 3: Ideelle rettigheter:

Bestemmelsen gir opphavsmannen krav på å bli navngitt slik god skikk tilsier. Hensynet bak regelen, er at opphavsmannen har rett til anerkjennelse av sitt verk. Retten til å bli navngitt gjelder både på eksemplar av åndsverket, samt når det gjøres tilgjengelig for allmennheten. Denne rettigheten står sterkt, og ligger hos opphavsmannen som person. I forhold til spørsmålet over, vil det være naturlig at byrået navngis ettersom man har fått oppdraget i kraft av å være ansatt der. Imidlertid sier loven at navngivelsesretten ligger hos opphavsmannen personlig. Opphavmannen kan derfor alltid kreve å bli navngitt slik god skikk  sier, også i tilfeller der man har gjort designet som ansatt i et byrå.

Kravet til god skikk må antas å medføre at navn på opphavsmann som hovedregel skal angis med mindre det er urimelig, vanskelig, eller umulig å oppfylle kravet.

Noen har laget en logo som er nesten helt lik en jeg laget for kunde i fjor, er dette plagiat?

Krenkelse av opphavsrettighetene jf. § 1:

Dersom det er tatt så mye av verkshøyden fra verk nr. 1 og plassert i verk nr. 2, at identiteten til verk nr. 1 gjenkjennes i verk nr. 2, har det skjedd en opphavsrettslig krenkelse.  Hvorvidt en slik krenkelse foreligger vil bero på en helhetsvurdering der en gjerne må se hen til form, stil, fargebruk, osv.  Det er domstolen som til enhver tid setter standarden for hvor grensen går i forhold til om et verk er plagiert.

Det kan også tenkes at to personer uten å kjenne til hverandre og den andres verk, har laget like kunstneriske uttrykk.  I slike tilfeller vil det ikke ha skjedd en opphavsrettskrenkelse.

Unntak fra hovedregelen om krenkelse av rettigheter foreligger i tilfeller hvor det er innhentet samtykke fra opphavsmann til å gjøre endringer i verket.
Dersom en slik endring fører til at verk nr. 2 fremstår som såpass originalt at det kan sies å ha verkshøyde etter åvl § 1, vil verket i denne form (forutsatt samtykke) være opphavsrettslig beskyttet. Jf. åvl § 4.

Ved utformingen av et platecover ønsker jeg å ta utgangspunkt i et gammelt bilde jeg har funnet . Er dette noe jeg kan gjøre uten videre?

Retten til fotografisk bilde § 43 a:

Bruk av fotografisk bilde reguleres av § 43 a. I praksis er det få skiller mellom bruk av et fotografisk bilde, som ikke har tilstrekkelig verkshøyde til å kalles et fotografisk verk (mangler originalitet), og fotografiske verk, som har verkshøyde og er opphavsrettslig beskyttet (for eksempel kunsfotografi).  Ønsker man derfor å benytte et fotografi man har funnet til et design, må man således kontakte fotografen og be om tillatelse. Man kan da måtte betale et vederlag for bruken.  Dersom det fotografiske bildet er så gammelt at vernetiden er ute, vil man uten videre kunne bruke fotografiet. 

Hvor lang er vernetiden for fotografisk bilde og for fotografiske verk?

Vernetiden:

Fotografiske verk og fotografiske bilder er kun vernet mot inngrep innenfor en bestemt tidsperiode. Både fotografiske verk og fotografiske bilder vil, med mindre opphavsmannen/fotografen har overdratt sine rettigheter til verket/bildet, være vernet i hele hans eller hennes levetid. I tillegg har verket/bildet opphavsrettslig vern utover denne levetiden.

Når vernetiden er utløpt faller verket i det fri. Selv om arvingene forvalter verkene, kan de ikke lenger påberope seg åndsverklovens bestemmelser om krenkelse.

Vernetid for åndsverk, herunder fotografisk verk jf. § 40:

Etter denne bestemmelsen varer opphavsretten i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Ved fellesverk (verk laget av flere i fellesskap), regnes de 70 årene fra utløpet av lengstlevende opphavsmanns dødsår.

Vernetid for fotografisk bilde jf. § 43 a:

Vernetiden for fotografisk bilde varer i  fotografens levetid, og 15 år etter utløpet av fotografens dødsår, men aldri kortere enn 50 år fra da bildet ble tatt. Det vil si at dersom fotografen dør dagen etter et bilde er tatt, vil vernetiden løpe i 50 år fra denne dato, men dersom opphavsmannen lever i 50 år etter bildet er tatt, og så går bort, vil fotografiet kun være vernet i 15 nye år fra dødsdagen (til sammen 65 år fra fotografiet ble tatt).

Hva kan jeg kreve dersom noen har brukt min illustrasjon/design/logo på en måte de ikke har hatt tillatelse til?

Det mest aktuelle å kreve i så måte, er erstatning jf. § 55.  Tre vilkår må i så tilfelle være oppfylt:

1.  Må foreligge et økonomisk tap
2.  Årsakssammenheng mellom krenkelsen og det økonomiske tapet
3.  Det må være et påregnelig tap, dvs. at det ikke kan være for fjernt og avledet

I de fleste tilfeller blir fremgangsmåten å sende en skriftlig klage til vedkommende man mener seg krenket av, og fremsette erstatningskravet. Tapet må dokumenteres skriftlig. Dersom man ikke når frem overfor motparten på denne måten, kan en vurdere å klage vedkommende inn for forliksrådet.

Jeg har vært i prosses med en kunde i lenger tid, levert skisser, deltatt på workshop etc. Nå vil ikke kunden betale meg for dette, da de mener det kun har vært et innsalg. Dette er jeg uenig i, hva gjør jeg videre?

Dersom du har vært utsatt for inngrep i opphavsrettighetene,  eller det foreligger brudd på avtalen mellom deg og kunden, bør en først forsøke å komme til en minnelig løsning.

Skulle ikke dette føre frem, vil neste skritt være en behandling i forliksrådet.  Saken skal behandles i innklagedes hjemkommune, og man møter som regel uten advokat. Forliksrådet er både en meklingsinstans, og en domstol. Som hovedregel må en sak ha vært behandlet i forliksrådet, før den kan gå for tingretten. Det er i hovedsak lekdommere som avgjør saken i forliksrådet. Det vil si at de ikke er jurister eller advokater. Dersom forliksrådet finner at en sak er for vanskelig eller omfattende til  å bli behandlet, innstilles saken, og det åpnes for behandling i tingretten. En avgjørelse i forliksrådet gjelder på lik linje med en vanlig dom fra de ordinære domstoler, og partene plikter derfor å innrette seg etter avgjørelsen. Man kan således tvangsinndrive et pengekrav gjennom namsmyndighetene dersom man får medhold i forliksrådet.

Man må betale et rettsgebyr for å få en sak behandlet i forliksrådet. Pr. dags dato ligger dette gebyret på kr. 860,- Den tapende part må som regel betale saksomkostninger, men beløpet settes normalt ikke spesielt høyt.

Dersom en av partene ikke aksepterer forliksrådets avgjørelse, blir eventuelt prosessen videre en anke til tingretten (må gjøres innen en måned etter at forliksrådet har gitt sin avgjørelse). Det må normalt betales et gebyr for å få saken behandlet. I retten vil saken gå som et vanlig sivilrettslig søksmål, hvor man i forkant må inngi stevning til retten der man legger frem saken med sin påstand, og de bevis man ønsker å føre. Stevningen blir sendt til motpart, hvor motpart igjen får anledning til å gi tilsvar. Sender motparten inn tilsvar, vil det normalt utveksles diverse prosesskrift mellom partenes advokater, som til slutt leder til hovedforhandling I retten med mindre partene inngår forlik.

Er tvistesummen under 125 000 kr, vil saken gå som småkravsprosess for domstolene, noe som innebærer en enklere og billigere saksgang. Domstolen legger i tellegg vekt på muntlighet, og det avholdes normalt sett ikke rettsmøter under saksforberedelsen i en småkravsprosess.

En domstolsbehandling kan m.a.o bli en tidkrevende og kostbar prosess, noe man bør ta i betraktning ved vurderingen av om saken skal bringes inn for domstolen. Den part som taper en sak må som hovedregel dekke motpartens saksomkostninger.

 

Jeg jobber med store designoppdrag, og lager mye kommersiell design. Er det andre regler jeg må være oppmerksom på utover åndsverkslovens bestemmelser ?

Også markedsføringsloven, lov av 9. Januar 2009 kan være av betydning når man opptrer som næringsdrivende.

Loven har et forbud i § 30 ”mot i næringsvirksomhet å anvende etterlignede kjennetegn, produkter, kataloger, reklamemidler eller andre frembringelser på en slik måte og under slike omstendigheter at det må anses som en urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater, og fører med seg fare for foreveksling”.

Fire vilkår må være til stede for å si at bestemmelsen er overtrådt:

1. Dreie seg om et særpreget produkt/beskyttelsesverdig markedsposisjon
2. En etterlikning
3. En forvekslingsfare mellom produktene
4. Urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater

Når det gjelder vilkår nr. 3 holder det at det foreligge forvekslingsfare, og må ikke forveksles med åndsverkslovens regler om plagiat og vilkårene for dette. Markedsføringsloven setter ikke begrensninger om at produktet må være et åndsverk.

Dersom man er av den oppfatning at en annen har laget et produkt som kan forveksles med ens eget, og således anser § 30 for å være overtrådt, bør vedkommende kontaktes med krav om at bruken opphører, samt fremsette et krav om erstatning dersom man har lidt et økonomisk tap som følge av utnyttelsen.

Ellers fører forbrukerombudet og markedsrådet tilsyn med at næringsdrivende opptrer i overensstemmelse med reglene. Dersom de skulle komme til at bestemmelsen må anses for å være overtrådt, vil de kunne kreve praksisen opphørt, samt ilegge tvangsmulkt inntil praksisen opphører jf. § 39.

Vi gjør oppmerksom på at innholdet i lovreglene ikke er uttømmende. Det foreligger ulike unntak, utvidede bestemmelser etc. i tilknytning til flere av reglene ovenfor, men da disse oppfattes som mindre praktiske i forhold til de vanligste problemstillingene som går igjen i bransjen, er de utelatt i denne fremstillingen.

Varemerker

Spørsmål om varemerker reguleres av varemerkeloven av 26. Mars 2010. Vern etter loven kan oppnås enten ved registrering eller innarbeidelse jf. § 3.

Hva kan oppnå vern § 2:

• Ordmerker
• Figurmerker
• Emballasje
• Tredimensjonale merker

Vilkår for beskyttelse:

• Særpreg

Design

Spørsmål om design reguleres av designloven av 14. Mars 2003

• Vern oppnås kun gjennom registrering.

Hva kan oppnå vern § 2:

• Utseende til et produkt eller en del av et produkt som ” særlig følger av de karakteristiske linjene, konturene, fargen, formen, strukturen, materialet”. Jf. designloven § 2.
• Produkter som gjenstand, emballasje, utstyr, grafiske symboler og typografiske skrifttyper. Også sammensatte produkter kan oppnå vern jf. lovens § 2.
• Vilkår for vern § 3:

• Designrett kan bare oppnås hvis designen er ny og har individuell karakter: ”en design skal anses som identisk med en annen design hvis de karakteristiske trekkene bare skiller seg fra hverandre på uvesentlige punkter. jf. § 3.  ”En design anses å ha individuell karakter hvis helhetsinntrykket designen gir den informerte brukeren, skiller  seg fra helhetsinntrykket en slik bruker får av annen design som har blitt allment tilgjengelig før den dagen som er nevnt i annet ledd” jf. § 3.

Patent

Spørsmål om patent reguleres av patentloven av 15. Desember 1967. Patentrett oppnås ved registrering.

Hva kan oppnå vern:

• Oppfinnelser
• Produktpatent
• Fremgangsmåtepatent
• Anvendelsespatent

Vilkår for vern, lovens § 1:

• Oppfinnelse
• På det tekniske området
• Som kan utnyttes industrielt eller i næringsøyemed
 

Fellesregler ved registrering av varemerke, design, eller patent

For å registrere et produkt som design, varemerke, eller patent, må søknad sendes patenstyret, se www.patentstyret.no for mer informasjon.

 

I utgangspunktet er en muntlig avtale like bindende som en skriftlig, problemet er imidlertid at muntlige avtaler kan være vanskelige å bevise i ettertid. Har man derimot inngått en skriftlig avtale, vil det være mye mindre rom for tvil i forhold til hva partene ble enige om.

Uenighet vedr. oppdragets rekkevidde, er en situasjon som kan oppstå der skriftlig avtale som regulerer dette mangler. En kan risikere å havne i en tvist der oppdragsgiver er av den oppfatning at du som opphavsmann har gitt avkall på alle rettigheter til bruk av arbeidet, mens du mener det er avtalt at arbeidet kun skulle brukes i et bestemt prosjekt/web/bokutgivelse etc.  Et annet problem som kan oppstå (for grafiske designere) er uenighet med oppdragsgiver om man er i en innsalgsfase eller er kommet lenger i prosessen, og således hvor mye man skal ha betalt dersom oppdragsgiver ønsker å avbryte samarbeidet o.l.

Som eksemplifisert ovenfor, kan en manglende skriftlig avtale medføre at du som utøver risikere at vederlaget ikke står i forhold til jobben du har gjort, eller rekkevidden av bruken for kunden. Jeg vil derfor understreke viktigheten av at skriftlig avtale alltid bør foreligge ved inngåelsen av et oppdrag/arbeidsforhold.

Følgende bør avtalereguleres:

•    Hvem som er parter.
•    Beskrivelse av oppdraget.
•    Vederlag for arbeidet: timebetalt/engangsbetaling/ royalty.
•    Rekkevidden av oppdraget: i hvor stort  omfang skal kunden ha rett til å benytte arbeidet?
•    Avtal hvem som eier original med mer.
•    Avtal at en eventuell tvist skal løses etter norsk rett, og således evt. klages inn for norsk domstol.
•    Begge parter må underskrive avtalen.

 

Dersom kunden ønsker en tidsubestemt avtale om bruk av et arbeid (argumentet for dette kan være at man ikke ved hvordan framtiden på markedet vil se ut):

- Foreslå å  skrive kontrakt på det som det  er visshet om på det aktuelle tidspkt. Man kan alltids inngå en ny avtale siden om f. eks videre bruk.
- Baser vederlaget på hvor stor eksponering arbeidet vil få. Jo mer eksponering, desto høyere vederlag. I Sverige anbefaler de aldri lavere vederlag enn 650 kr timen for et arbeid.
- Dersom gjenbruksverdien av arbeidet er det samme som den opprinnelige verdien vil erstatning for bruk være 50 % av den opprinnelig verdi
- Selv om en kunde avtaler å ha alle økonomiske rettigheter til et verk, følger det IKKE automatisk med en rett til å endre verket. Dette MÅ avtales særskilt
- ”Kunden får bruke illustrasjonene/den grafiske formen fritt i sin egen virksomhet I to års tid fra underskrivelse av denne avtale”

Hva man bør tenke gjennom/diskutere før slutning av en avtale:

- Det er opphavsmannen som har de fulle rettighetene til arbeidet innen noe annet avtales.
- Du som opphavsmann gir rett til å bruke bildene i en bestemt sammenheng.
- Dersom kjøperen ønsker å gjøre endringer i arbeidet må du gi din tillatelse til dette.
- Retten til å bli navngitt
- Husk at en avtale skal være uttrykk for hva partene i fellesskap har kommet  til enighet om. Det anbefales ikke å ”snike” inn kontraktsvilkår etc. På fakturaer o.l og håpe at motparten godtar det.
- Sedvane i bransjen kan ha betydning for avtaletolkningen.
 

Dersom avtale ikke foreligger, hvilke momenter bør tas i betraktning for å kartlegge hva som er avtalt mellom partene:

- Hva er det blitt enighet om underveis
- Hadde kunden grunn til å tro at rettigheter f.eks til originalarbeidet skulle overføres kunden.

Grafill er i utgangspunktet skeptisk til konkurranser som metode for å komme frem til gode løsninger. Den viktigste grunnen til dette er at konkurranser ekskluderer kunden fra selv å delta aktivt i strategi- og idéprosessen, noe som er grunnleggende i ethvert vellykket design- eller illustrasjonsprosjekt.

Ønsket om å se løsningsforslag fra flere leverandører kan også være kombinert med uklare behov og mål. I slike tilfeller blir forslagene en del av en bevisstgjøringsprosess, istedenfor å løse et på forhånd definert behov. Dette gjør det vanskelig å foreta en relevant og rettferdig sammenligning da deltakerne kan legge svært forskjellige forutsetninger til grunn for sine løsninger. Konkurranser som innbefatter kreative løsninger stiller derfor høye krav til presisjonsnivået i konkurransebriefen. I tillegg kreves det en profesjonell håndtering av informasjon og tilbakemeldinger til alle deltakere i prosessen.

Grafill anbefaler at man inviterer et utvalg deltakere til å presentere seg, komme med forslag til arbeidsprosess samt pristilbud for oppdraget i sin helhet. Spesielt for større og mer komplekse design- og illustrasjonsoppdrag er dette erfaringsmessig en bedre fremgangsmåte.

Det vil likevel være situasjoner hvor konkurranser om kreative løsninger foretrekkes av oppdragsgivere. Grafill har derfor utarbeidet retningslinjer for å sikre en best mulig prosess for alle parter.

1. Lik behandling mht. informasjon

All informasjon fra oppdraggiver bør være skriftlig. Svar på tilleggsspørsmål fra én deltaker bør oversendes alle som deltar, for å sikre et rettferdig konkurransegrunnlag. Muntlige tilleggsbriefinger må også gjennomføres slik at alle får lik tilgang til informasjonen.

2. Tydelig konkurransebrief

Selve briefen bør tydelig opplyse om hva slags oppdrag det konkurreres om. Dette innebærer en beskrivelse av prosjektet, relevant bakgrunnsinformasjon samt definisjon av behov og målsetting. Det må også komme tydelig frem hva som skal leveres i konkurransen, dvs. hvilke og hvor mange elementer som skal utvikles. Briefen bør også oppgi hva oppdragsgiver legger vekt på ved valg av leverandør.

3. Fremdrift

Klart definerte deadlines for både leveranser, tilbakemeldinger og endelig valg av leverandør bør fremgå i konkurransebriefen. Dette er viktig av hensyn til deltakernes planlegging av egen tid og kapasitet.

4. Godtgjørelse

Det bør gis en lik økonomisk godtgjørelse for kreativt arbeid til alle deltakere i konkurransen. Godtgjørelsen bør stå i forhold til omfanget av ønsket leveranse og kompleksiteten i prosjektet.

5. Endrede forutsetninger

Endrede forutsetninger i briefen etter at en konkurranse er igangsatt, bør ikke skje. Det bør likevel i briefen redegjøres for hvordan man vil formidle og praktisk implementere eventuelle endringer under konkurranseforløpet. Det bør også redegjøres for hvordan en vinner og/eller konkurransedeltaker skal kompenseres hvis oppdraget det konkurreres om enten faller bort, reduseres eller på annen måte endrer karakter, under eller etter anbudskonkurransen.

6. Antall konkurranserunder

Det er ofte to løsningsforlag som til slutt kniver om en seier. Hvordan oppdragsgiver tenker å løse en slik situasjon bør fremgå tydelig i briefen, både hva gjelder tidsrammer og tilleggshonorar for eventuelt ytterligere leveranser for å gjøre et endelig valg.

7. Unngå konkurranser med flere enn 3 deltakere

Selve driftingen av konkurranser er meget arbeidsintensiv. Konkurranser bør derfor helst ikke ha flere enn 3 deltakere, og et absolutt maksimum på 5. Motivasjonen og innsatsen fra deltakerne vil også være større i en konkurranse med et begrenset antall deltakere.

8. Åpenhet om andre deltakere i konkurranser

Konfidensialitet knyttet til oppdrag er vanlig for Grafills medlemmer. Det er likevel ingen grunn til å skjule deltakerne i en konkurranse for hverandre. Kunnskap om de andre deltakerne gir viktig informasjon om oppdragsgivers ambisjonsnivå og stilmessige valg.

9. Opphavsrettslige spørsmål

Opphavsretten til alle utkast - fysiske originaler såvel som filer og idéinnhold - utarbeidet i en konkurranse, tilhører opphavpersonen(e). Dette er i henhold til norsk lov, men bør være skriftlig bekreftet i briefen for å unngå misforståelser i ettertid. Hvis oppdragsgiver ønsker å benytte seg av løsninger, uavhengig av hvem som får oppdraget, må dette avtales særskilt.

10. Valg av leverandør

Når oppdragsgiver har valgt leverandør, bør alle deltakere få skriftlig beskjed om hvem som er valgt i henhold til avtalte deadlines. Det er ønskelig med en kort begrunnelse. Det bør settes opp en kontrakt mellom oppdragsgiver og valgt leverandør som regulerer den endelige leveransen.

I en del tilfeller der bruksrett derimot er regulert i avtalen ,  er det ofte et problem at man som designer ikke forstår betydningen av ulike former for bruksrett, og hvor grensene går.

Utgangspunktet i åndsverklovens § 2, er at opphavsmannen har eneretten til å råde over åndsverket sitt, dvs. til å bestemme om, og hvordan verket skal utnyttes, på hvilken måte, og til hvilken tid. Hvor grensene for dette går beror således på den skriftlige avtalen mellom designer/illustratør og kunde.

Eneretten som § 2 viser til, gjør således at det kan kreves penger for rettighetsoverdragelse. Som utøver bør man derfor være oppmerksom på hva følgene vil bli dersom det f.eks er avtalt ”full bruksrett” uten ytterligere begrensninger, kontra snevrere bruksrettigheter for kunden. Er det kun avtalt ”Full bruksrett”, vil det normalt medføre at man ikke kan kreve større vederlag enn det opprinnelig avtalte, selv om kunden skulle komme til å benytte designet/illustrasjonen i stort omfang, og kanskje i større utstrekning enn en selv hadde forestilt seg i utgangspunktet. Dersom en velger å underskrive en kontrakt med et slikt vilkår, bør en derfor ved inngåelsen av avtalen, passe på at vederlaget står i forhold til mulighetene for bruk, og være seg bevisst konsekvensene.

På grunn av den manglende kontrollen ”full bruksrett” medfører, gjør nok designeren/illustratøren i mange tilfeller lurt i å begrense bruken til et visst antall eksemplarer/opplag, til å gjelde i et visst tidsrom osv. I tilknytning til slik begrenset bruksrett, bør det videre avtalereguleres at dersom kunden senere ønsker å benytte arbeidet på nye måter, såkalt gjenbruk, kreves samtykke fra deg som opphavsmann, samt at det utløser et tilleggshonorar. Det praktiske er da å inngå ny avtale dersom dette skulle bli aktuelt. Normalt vil tilleggshonoraret være 50 % av opprinnelig honorar.

Skulle kunden går utenfor den avtalte bruksretten, vil det medføre avtalebrudd.  Da kan det økonomiske tapet som følge av krenkelsen kreves erstattet etter alminnelige erstatningsregler.

Utgangspunktet er at rettighetene til fotografisk bilde ligger hos fotografen. Er det en selv som har tatt bildet kan det ses bort fra de videre bestemmelse som gjelder samtykke av fotografen, da vil det kun være samtykke fra avbildede som er aktuelt. Er man ikke selv fotograf vil følgende regler være aktuelle i sin helhet:

Først og fremst må en påse at man har rettighetsklarert bruken av bildet med fotografen jf. åndsverkloven § 43 a. Skal man imidlertid benytte et bilde hvor personer er avbildet, er man i tillegg ansvarlig for å forsikre seg om at den avbildede har samtykket til bruken av bildet jf. åvl § 45 c. Det kan tenkes tilfeller hvor den avbildede kun har samtykket til en type bruk, og at man derfor må kontakte vedkommende og spørre om tillatelse til å bruke fotografiet på den aktuelle måten. Det foreligger imidlertid unntak fra denne hovedregelen i § 45 c når: a) ”avbildningen har aktuell allmenn interesse”, b) ”Avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet”, c) ”bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse”. 

Nærmere om hva som ligger i unntakene:

§ 45 a) ”avbildningen har aktuell allmenn interesse”, gjelder typiske nyhetssaker der bildet i saklig sammenheng brukes som illustrasjonsfoto.

§ 45 b) ”Avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet”, omfatter tilfeller der personen ikke er i fokus, eller være mindre viktig enn hovedinnholdet i fotoet. Uansett vil rettmessigheten av bruken måtte bero på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

§ 45 c) ”bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse”, omfatter typiske oversiktsbilder tatt i lokaler eller ute. Et eksempel er 17 mai tog.

Dersom din bruk av fotografiet ikke omfattes av unntakene, og man f.eks skal kjøpe bildet fra et bildebyrå, er det viktig å gjøre seg kjent med hvorvidt byrået har innhentet nødvendig samtykke fra fotograf og avbildede eller ei. Er ikke nødvendig tillatelse gitt byrået, må man selv kontakte fotograf/avbildede for å be om samtykke til bruk. Dersom dette viser seg å være for vanskelig eller nytteløst må man revurdere bruken av bildet, da man kan risikere at bruken ikke er tillatt etter åndsverklovens regler.

Videre setter åndsverkloven begrensninger i bruken på den måten at fotografiet ikke kan benyttes i en (for avbildede) krenkende sammenheng jf. åvl § 11. 

I tillegg har fotografen endringsvern jf. åvl § 2, dvs. at man ikke fritt kan bearbeide fotografiet. Det kreves i slike samtykke fra fotografen og avbildede.

Når det gjelder byggverk kan slike alltid avbildes uten at samtykke kreves av byggverkets eiere. Imidlertid må det fremdeles innhentes samtykke for bruk av fotografen.

Denne problemstillingen gjelder spesielt for nyutdannede designere og illustratører. Vi har i den forbindelse diskutert muligheten til å presentere veiledende priser på våre nettsider. Dette er, i følge konkurransetilsynet, ikke helt uproblematisk da publisering av priser lett kan rammes av forbudet i konkurranseloven § 10 om hindring av fri konkurranse. 

Vurderingstemaet i forhold til bestemmelsen, vil være om prisopplysning i realiteten hemmer fri konkurranse. Således spiller det ingen rolle om man kaller det veiledende pris, prisnorm, eller fast pris. Poenget er at Grafill ikke kan anbefale våre medlemmer en gitt pris for et konkret oppdrag.

Da Grafill høsten 2011 henvendte seg til Konkurransetilsynet for å forhøre seg om hvor grensen lå for hva det kunne opplyses om uten å komme i strid med reglene, fikk vi til svar at Konkurransetilsynet ikke vurderer enkeltsaker. Det er derfor opp til hver enkelt organisasjon/foretak etc. å påse at man opptrer i tråd med lovens bestemmelser. Brudd på loven kan medføre ileggelse av gebyr jf. § 29.

Et annet moment som gjør det vanskelig å gå ut til medlemmene med generelle priser, er at vederlaget for formgivingsoppdrag vil være markedsstyrt, og derfor bero på en rekke faktorer som: type bransje, geografi, bakgrunn, utdannelse, dyktighet, effektivitet og ikke minst den enkelte illustratørs eller designers evne til å forhandle seg frem til akseptable priser. Det vil derfor være noe spredning i hva den enkelte utøver kan ta seg betalt ut fra de nevnte momentene. Et prisnivå vil således ikke kunne være gjeldene for alle aktører i bransjen. Vi opplever at mange nyutdannede er villige til å gå langt ned i pris for å komme seg inn på markedet. I tillegg har vi fått et marked hvor tilbudet generelt er større enn etterspørselen. Begge deler medfører prispress.

I 2010 gjennomførte Grafill en lønnsundersøkelse og en forlagsundersøkelse blant våre medlemmer. Ettersom resultatet fra disse undersøkelsene ikke er en anbefalt pris, blir tallene presentert nærmere nedenfor.

Noen utvalgte funn fra lønnsundersøkelsen 2010 (352 respondenter):
Gjennomsnittlig lønn for Grafills medlemmer:

Freelancer fulltid: Mindre enn 200 000
Fast ansatt og freelancer fulltid: 350 000-400 000
Selvstendig næringsdrivende fulltid: 300 000-350 000
Fast ansatt fulltid: 400 000
Som nevnt ovenfor vil geografisk tilknytning ha betydning for lønnsnivået, og i den forbindelse kan det være verdt å merke seg at 54 % av respondentene hadde Oslo som bosted.

For fullstendig undersøkelse se:

• http://www.grafill.no/uploads/lonnsundersokelsen_2010_web.pdf

Noen utvalgte funn fra forlagsundersøkelsen 2010 (109 respondenter):

Timepris for oppdrag:
NOK 400-599= 23%
NOK 600-799= 27,5 %
NOK 800-1000= 32 %

Gjennomsnittspriser:
Forsideillustrasjon: 5500,-
Illustrasjon rundt hele omslaget: 6300,-
Illustrasjon helside farge: 2400,-
Illustrasjon helside sort/hvitt: 2000,-
Illustrasjon halvside farge: 1500,-
Illustrasjon halvside sort/hvitt: 1100,-
Vignett farge: 750,-
Vignett sort/hvitt: 625,-

For fullstendig undersøkelse se:

• http://www.grafill.no/uploads/Rapport_forlagsundersokelse_2010_web.pdf