Espen Holtestaul Det er meget givende å kunne få jobbe med så mange gode bøker og herlige forfattere som vi kan i No Comprendo Press. Samtidig er det noen overhengende bekymringer som må luftes med en gang. Det har bare blitt vanskeligere for de mindre forlagene de siste årene. Dette med å måtte forholde seg til rabatter og diverse krav har gått rett til værs etter at det har blitt tre store aktører som berører så mange ledd av næringskjeden. Norli, Ark, Tanum – de og de tre forlagene som eier dem, tjener mer på bøkene enn småforlaget som utgir dem, og forfatteren som skriver dem, til sammen! Vi skvises hele veien.
Audun Vinger Dette gjør det vanskelig for dere å arbeide, men hvordan merker bokkunden det?
EH De spesielt interesserte vil alltid finne frem, men de største kundegruppene blir holdt borte fra de smalere titlene. Det er færre titler i butikkene nå. Forhandlerleddets makt har gjort noe med hele syklusen, hvordan bransjen tenker på hva en bok skal være. Dette med den nye korte perioden med fastpris gir noen utslag; gir man ut en bok i oktober, blir den automatisk på salg i mai. Da er man ferdig med den dyre utgaven etter bare noen få måneder, og pocketen blir til selve boka. Det gjør noe med hvordan bøker produseres. Man ser på førsteutgavene at det er dårligere kvalitet på dem enn tidligere. Før var fastprisperioden på to år.
AV Det kommer jo også historier om at noen bøker endres i retning av hva kjedeinnkjøperne og bokrådene foretrekker og at butikkene ber om forandringer på omslagene av potensielle bestselgere.
EH Ja, det er en dreining fra litteraturarbeid til å skulle tenke mer varehandel, og dette taper leserne på, vil jeg si. Det norske bokmarkedet er større enn det egentlig burde hatt muligheter til å være, på grunn av styring og bevisst politikk. Systemet har hatt stor, oppdragende effekt, det er derfor det kan forsvares. Boksalg og lesning går oppover, og man kan fortsatt gi ut mindre kommersielle ting uten å brekke nakken på det, men det blir jo for dumt at man ikke får sjans til å vise det frem til publikum!
AV Samtidig står jo tanken på artisanprodukter, kortreist mat og så videre sterkt, selv innad i det kapitalistiske systemet. Og bevisstheten om god design og illustrasjoner er mange steder meget stor.
EH Det vil heldigvis alltid finnes noen få små som gjør bra ting, men det store systemet er i ferd med å bli ødelagt, vil jeg si.
AV Hva er den største forbrytelsen mot boken, slik du ser det?
EH Det går på produksjon, snarveier som blir tatt, tvangstrøyetenkning, og at alt liksom skal passe inn i ett format. Det er lite som skal til for å gjøre det til en mer varig gjenstand.
AV Hva er poenget, egentlig? Man får jo lest den sammen boken selv om den er limfrest og ikke sydd?
EH Joa, men man kan jo like gjerne lese teksten på dataskjermen også … Det er forskjell på informasjon og kunst – det er mye du ikke trenger en bok for, men når det er snakk om en opplevelse på et annet plan, er den uslåelig, og må behandles sånn også. Jeg har en Cora Sandel-bok som mormor fikk av svigerforeldrene sine før giftermålet … like fin i dag! Det er ikke mange av bøkene i dag som vil vare på samme måte. De vil smuldre opp. Det er noe av grunnen til at jeg mener norske romaner er overpriset – nå tenker jeg ikke på hva det koster å utvikle dem, for det er meget individuelt, men på hva det koster å produsere dem og hva gjenstandene er verd sånn sett. No Comprendos bøker skal være sydd, papiret skal være godt og de skal kunne vare lenge!

AV Hør hør! Fortell litt om den spede begynnelsen av forlaget. Det startet vel med et tegneserieblad?
EH Ja, Fidus var et kollektiv, litt etter modell av det svenske bladet Galago. Det begynte med at Hallvard Bratberg og jeg kontaktet Christopher Nielsen i 1992, og vi satte sammen en redaksjon på et møte ikke lenge etterpå: Ola Hegdal, Steffen Kverneland, Mikael Holmberg, Knut Nærum og Waldemar Hepstein ble med. Snart kom også Mette Hellenes, Anna Fiske og Lars Fiske med på fast basis, og vi hadde bidrag fra en lang rekke norske tegnere som Siri Dokken, Jason, Bjørn Ousland, Ronny Haugeland, Jens Styve, Roy Søbstad, Rune Borvik, Johanne Hjorthol – til og med Torbjørn Brundtland fra Röyksopp! Det varte i ti nummer. Jeg synes mye av det står seg godt i dag, men når jeg ser på det nå, skulle jeg ønske vi hadde holdt enda strengere på den håndlagde, håndskrevne stilen. Der vi prøver på noe an-net ser det ikke så bra ut. Dette var før Mac’er, Photoshop og QuarkXPress, så jeg sto i times- og dagevis og lagde filmer til trykkeriet på et gammelt reprokamera vi hadde fått tak i. Og Christophers enmanns-tidsskrift Weltschmerz, som også kom i gang rundt da, er fullt av høydepunkter. På den tiden var det lettere med hefter, med kanadisk-amerikanske forbilder som Weirdo, Hate, Eightball, Dirty Plotte, Palookaville og så videre. Men denne delen av forleggerindustrien er nesten borte nå.
AV Ja, det er veldig vekt på stive permer og at tegneseriekunsten må tas på alvor. Det er ikke en fare for at man forråder grunntanken og den styrkende følelsen av utenforskap?
EH Tegneserieheftene er nesten for historie å regne. Det er en annen type interesse med bøkene nå. Undergrunnsseriene i USA ble mer sofistikerte på begynnelsen av nittitallet, det var et pulp-objekt som ble til et kunstobjekt. Men kanalene for å selge dette er borte, det er vanskelig å opprettholde undergrunnstanken. Det går ikke å lage et 32-siders hefte og trykke det opp i tusen eksemplarer … det blir for dyrt. Men om det kan trykkes i fem tusen, blir det en annen type produkt, mer bærekraftig. Det er likevel klart at jeg føler et savn etter friheten som ligger i det rommet mellom fanzine og bok. Vi jobber forresten med å oversette Simon Hanselmann nå; han er en god eksponent for hva som foregår her og nå. Han begynte på nettet, gikk over til fanziner, nå blir det bok. Det er den veien det går. Vi samarbeider med en rekke forlag, andre miljøer som vi har jevnlig kontakt med, nærmest på kameratnivå. Tilhørighet er viktig, det er en viss aura hos de små, og det er kortere vei til avgjørelser.
 

AV Hva er det en tegnet historie kan formidle som andre typer tekster ikke kan på samme vis?
EH Det er en annen måte å lese på, tempoet er raskere, mulighetene er flere. Et godt eksempel er jo Chris Wares stil, full av visuelle madeleinekaker. Det kan være voldsomt drivende når du leser. Det er teoretisk interessant hvorfor det funker. Hans narrativer er umulige å gjøre andre steder. Han spiller også på tradisjon og brudd med den.
AV Du gir ut mange av dem. Men hva i alle dager er egentlig kjennetegnet på En Vakker Bok?
EH Det er ikke alltid lett å sette fingeren på, men når innholdet og visjonen med boka har fått det helt riktige utstyret og formatet.
AV Hva er godt bokutstyr? Et fengende omslagsbilde, riktig papir og limtype? Er du blant dem som alltid må rituelt brekke opp innbindingen og ta et realt sniff for å virkelig nyte en ny bok?
EH Min favorittpapirtype, og den vi bruker oftest i forlaget, er Munken Lynx og Premium Cream. Lite er vel så nervepirrende som å få en bok fra trykk. Jeg lukter alltid på papiret, og tar inn alt det andre samtidig. Også her er Munken bra! Det er akkurat som om trykksverten lukter sterkere og bedre på Munken.

AV Du har jobbet lenge med bøker nå, er det noen spesielle titler du husker spesielt fra yngre år som kan ha vært medvirkende til denne interessen?
EH Fra barndommen er det jo noen bøker jeg husker ekstra godt, for eksempel Maurice Sendaks Til huttetuenes land, og så hadde vi av en eller annen grunn fått et rentrykk av materien til Hvem skal trøste knøttet? hjemme hos oss. Sendak-boka er borte, men Jansson-rentrykket har jeg fortsatt. Vi hadde mange bøker hjemme, men jeg var også en ihuga biblioteksnerd helt fra jeg var liten. Også var jeg fascinert av bøkene til farfaren min, som var lærer og sterkt litteraturinteressert, han bandt inn de bøkene han brukte mest med kjekspapir som varebind, Kaptein-kjeks og Morild-kjeks og sånt, kanskje fordi det var ekstra holdbart?
AV Det er mye snakk for tiden om at biblioteket ikke først og fremst er et sted for bøker, men for mennesker.
EH Jeg vokste opp på Ås, biblioteket var et oppholdssted også, vi spilte brettspill og leste musikkaviser. Men at de skal fjerne seg fra boken og boksamlingene … nei, det lover ikke godt.
AV Hva slags bokdesign vil du fremheve som har inspirert videre?
EH Bokklubben var viktig, omslagsdesignen til Toming på 70-tallet, man så det overalt, høyt nivå, men for massene. Arbeidet Alvin Lustig gjorde for forlaget New Directions, og selvfølgelig Penguin i England … det er så mye å ta av.
 

AV No Comprendo Press var viktige for popkunstneren Pushwagners renessanse, hvordan fikk dere realisert hans uutgitte tegneserieroman Soft City?
EH Det var vel Asbjørn Øverås fra Aschehoug, som har en familieforbindelse til ham, han hadde en kopi av hele greia, og mente det var noe for oss. Vi satt hjemme med kofferten med alle originaltegningene i en gammel hjemmelaget bok. Det var ganske overveldende. Vi fikk profesjonell hjelp fra Samtidsmuseet til å skjære løs arkene da enkeltsidene skulle stilles ut i Berlin. Jeg mente først at to tusen eksemplarer var et dristig høyt opplag. Men så begynte det å boble i undergrunnen, vi merket alles engasjement helt umiddelbart. Og det vedvarer, også i andre territorier der han ikke er like belyst som her hjemme. Det er fortsatt vi som fører boken, selv om kunstnerskapet hans har eksplodert kommersielt siden den gang.
AV Den mest epokegjørende utgivelsen på No Comprendo er vel likevel boken om den store, men noe glemte norske tegneren Olaf Gulbransson?
EH Lars Fiske og Steffen Kverneland klekte ut denne etter en utstilling med Gulbransson i Drøbak, og jobbet seg fram til sin særegne doku-reiseskildring-genre, det første samarbeidet deres, og som de utviklet videre med Kanon-bøkene og i arbeidet med Herr Merz og med Munch, som Steffen Kverneland gjorde om til sin egen bok senere. Den er en stor suksess for oss, og kommer stadig i nye oversettelser.
AV Makker Lars Fiske har siden forlagets oppstart vært en utgiver av jevn skyhøy kvalitet hos dere, og eksperimenterer også med bøker for barn, noe hans kone Anna Fiske til de grader også gjør. Men er dagens yngste ungdom interessert i tegneserier og bøker, er det ikke bare iPhone og Netflix?
EH Bøkene hennes blir absolutt brukt, hun er stadig på turneer, skolen setter opp skuespill, og så videre. Vi merker det også på interessen. Det er egentlig et vanskelig marked å komme seg inn i – det er meget tradisjonelt og har en saktegående utvikling.

AV Dere har gitt ut poesi og annen type litteratur også, er dette noe som skal utvikles?
EH Vi kommer til å fortsette med skjønnlitteratur, nå kommer Victoria Kielland med roman, og Gunnar Wærness holder på med ny diktsamling, pluss Christopher Nielsens roman og skuespill. Vi vil gjerne utgi flere skjønnlitterære forfattere!
AV Ja, du har jo defintivt også bakgrunn fra skjønnlitterært forleggeri, med ditt tidligere arbeid for det kresne forlaget Solum.
EH Det var et veldig morsomt og givende sted å jobbe. Det var ti, femten års tid, det begynte vel som en student-bijobb. Jeg er særlig stolt av oversettelsesserien Fabula, der kom ting som Uroens bok av Pessoa, Flann O’Brien, det var der Bolaño dukket opp første gang, og så videre. Jeg jobbet med å finne titler, i nært samarbeid med meget dyktige oversettere som Tommy Watz, Christian Rugstad, Ika Kaminka … Jeg var innom de fleste delene av forleggeriet der, og lærte meg svært mye underveis.
AV Blant flere uvanlige navn på forfatterlisten på No Comprendo finner vi folk som kunstneren Vanessa Baird, men også Kristopher Schau. Hvordan kom dét samarbeidet i stand?
EH Cis-Doris var redaktør for Kristopher på Oktober, han ringte henne en lørdag formiddag om ideen til boka På vegne av venner, siden han er kamerat og bandkollega med Ole Petter, Cis-Doris’ bror. Hans neste bok Rettsnotater kom på NCP da Cis-Doris begynte å jobbe der, og så foreslo han at vi også skulle gi ut manuset til TV-serien Dag, som han skrev sammen med Øystein Karlsen, og som vi ga ut i en ettbindsmurstein med de første tre sesongene. Vi tente på hvordan manuset var skrevet, bare sceneanvisningene, f. eks, er veldig henvendte, skrevet med stor innlevelse og litterær timing.

AV No Comprendo har også benyttet seg av mulighetene som ligger i oppdragsforleggeri, noe også for eksempel Forlaget Press gjør med stort hell sammen med bedrifter innen kunst og næringsliv. I No Comprendo Press sitt tilfelle virker også utgivelsene berikende for forlagets kreative profil. Utgivelser som hyllestboken til Fredrik Stabel kalt Man kan si hva man vil om Napoleon, den øyeåpnende Theodor Kittelsen som satiretegner og fjorårets meget vakre bok om Porsgrunds Porselæns designer Nora Gulbrandsens tegninger føyer seg godt inn i forlagets katalog. Hvordan kommer slike samarbeid til?
EH Frode Sandvik på Bergens Kunstmuseum (KODE) kontaktet oss siden det dreide seg om Kittelsens satiriske tegninger, og han mente det passet for oss. Boka skulle være en pendant til utstillingen, nærmest som en del av den, med et håp om at den skulle leve sitt eget liv etterpå. Denne tilnærmingen har vi forfulgt etterpå også. Fredrik Stabel-boka kom ut i samarbeid med Avistegnernes hus i Drøbak, og Stein­ar Wiik og Robert Meyer og Stabel-familien. Nora Gulbrandsen er midt i interessefeltet til Cis-­Doris, og vi hadde allerede hatt et fint samarbeid med Kunsthall Grenland, om bok med Sverre Malling og Louis Moe til en utstilling der. Hele veien har det vært viktig at katalogen vel så mye blir en frittstående bok, og det er gode anledninger til å utvide feltet vårt, ikke minst tegnehistorisk.
AV Om man går inn på hjemmesiden deres for å beundre utgivelsene og finne informasjon, vil man også se en lang rekke trykk og plakater til salgs. Er dette en naturlig del av forlagsvirksomheten deres?
EH Trykk og plakater er en fin forlengelse av det visuelle som preger mye av det vi gir ut, og jeg vil si at det har vært en suksess, særlig når vi har pop-up-butikker og lignende, med et anstrøk av handmade, som er en ettertraktet mangelvare i vår tid. Plakatene gir vi ut egentlig på helt samme måte som bøker, mens silketrykkene er kunstnernes egne.
AV Hvilke andre arenaer kan et lite forlag som No Comprendo Press benytte seg av, når bokhandlerleddet og mainstream media ofte har trange inngangsporter?
EH Vi har vært med på festivaler som Off The Page og Øya noen ganger, og det synes vi har vært veldig fint. Mange av tegnerne har laget cover og visuell profil for forskjellige artister, fra Jokke til Todd Terje og The Good, The Bad & The Zugly, så båndene mot musikk har alltid vært sterke. Og vi har venner og bekjente som driver plateselskap og platebutikker. I tillegg driver vi en del med pop-up-arrangementer, først og fremst med naboen nedenunder kontoret vårt, tikibaren Aku Aku, som fungerer veldig godt.

AV Du håndtegner skriften på mange av oversettelsene dere gir ut. Hvordan foregår dette, egentlig? Om man kommer i sonen må da dette være meget tilfredsstillende arbeid?
EH Jeg liker veldig godt arbeidet med å enten håndtekste selv, eller å «designe» en form for håndtekst i tegneseriene vi oversetter. Det er et zen-arbeid når det er på sitt beste, beroligende og fint, alt annet forsvinner fra hodet og det veldig gøy å se at det tar form underveis. Det andre er at det ofte fører til en nær kontakt med tegneren som har laget boka, Dominique Goblet for eksempel, håndtegnet den norske teksten i Den som later som lyver, jeg scannet inn, klipte opp i Photoshop, boble for boble, og monterte opp i den norske utgaven. Og akkurat nå holder jeg på med Olivier Schrauwens Arsène Schrauwen, der han har brukt en font, men han ba meg om å printe ut, krølle sammen papiret, så scanne og montere inn i tegningene slik at det skulle få et røft preg som i originalen, der han hadde korrumpert fonten på forskjellige vis, og trykt på risograf før den endelige boka. Det er tidkrevende, men givende. Sånt arbeid og ikke minst håndteksting gir en helt egen form for nærlesing.

AV No Comprendo blir drevet av deg sammen med Cis-Doris Andreassen, som du også har familie med. Hvordan fungerer avgrensningen mellom jobb og fritid i en slik liten familiebedrift?
EH Jeg har ikke hatt lønnet arbeid med noe annet enn bøker siden jeg var 19 år og jobbet på Tanum, og det føles helt klart som et privilegium å ha jobb og interesse så tett knyttet sammen. Det blir temmelig altoppslukende, vi har jo et tett sosialt miljø også, fritid og arbeid glir over i hverandre fullstendig. Cis-Doris hadde vært 17 år i Oktober da vi fant ut at vi ville jobbe sammen, det er lang erfaring. Vi har begge litteraturhovedfag fra Blindern. Det er selvfølgelig veldig fint å være sin egen sjef, følge egen nese, utforme profil, utgivelsesprogram, produksjon osv. Vi er bare to på forlaget og vi har veldig lik smak og oppfattelse av hva som er høy kvalitet. Til tider blir det sikkert vel mye, men det er også fint å være sammen når dét skjer. Datteren vår på elleve må høre på mye jobbprat og blir nok litt miljøskadd, for eksempel da hun kom bort på kontoret en dag etter skoletid og skulle gi meg en støkk og presenterte seg i callingen: «Hei, dette er Angelika Olsen fra Cappelen Damm»!
AV Fjorårets vinner av Bokkunstprisen, Aslak Gurholt Rønsen fra Yokoland, kom med en foruroligende påstand om at romaner antakelig ikke ville utkomme på papir om tyve år. Jeg håper du har et annet fremtidsbilde enn ham?
EH Jeg tror helt klart at bøker vil overleve! Vi hadde en liten debatt på Oslo Comics Expo om dette, der Tom Oldham fra Breakdown Press veldig riktig påpekte at revolusjonen har skjedd, den er over. Det er ikke flere lesere, og i hvertfall ikke i Norge, som skal kjøpe seg iPad nå, absolutt alle har en. Og folk slutter ikke å kjøpe bøker selv om de har en sånn, tvert i mot. Så at bok og lesebrett kommer til å eksistere ved siden av hverandre er jeg helt sikker på.

• Les mer om Bokkunstprisen her