Weimar-Tyskland snakker til oss. Tidligere hvisket den, sånn dann og wann, men nå buldrer stemmen med tydelig kraft. I alle fall om vi skal legge de mediale referansene om politisk ustabilitet og fremvoksende tyranni til grunn. Det kan virke som om historien anno dazumal sparker opp døren til vår egen samtid. Da New York Times forleden anmeldte den siste Hitler-biografien til journalisten og historikeren; Volker Ullrich, kunne den vanskelig leses som noe annet enn en analogi til Donald J. Trump.

Denne epoken i tysk historie assosieres gjerne med depresjon, gatekamper, kaos og som et preludium til nazismen. Den pekes ofte på som selve varselskiltet fra historien, slik vi gjerne ser oss bakover for å få et grep om hva som kan hende fremover. Mye kan sies om Weimar-tiden, for kaos var det med alle sine gatekamper og hyppige regjeringsskifter. Men, den var også et fjorten års frihetssøkende  og innovativt oppbrudd fra et utdatert keiserdømme. Kanskje intet mindre enn en kreativ eksplosjon uten sidestykke i tysk historie. Og en av de eksplosive hodene var kunstneren George Grosz.

Lars Fiskes bok om Grosz foreligger nå i bokhandelen, og timingen bør være bra. Jeg aner en voksende interesse for Weimar-tiden og alle dens aktører, målt mot hvilke utfordringer vår egen samtid byr oss. Lars Fiske har tidligere gjort dypdykk i tysk historie, hvor han har hentet opp kunstneriske begavelser som Kurt Schwitters og den norskfødte Olaf Gulbransson. Den siste forøvrig i samarbeid med kollegaen Steffen Kverneland.

George Grosz het egentlig Georg Gross, men valgte å anglifisere navnet sitt i protest mot eget land. Det samme valgte kunstnerkollegaen Helmut Herzfeld som endret navnet sitt  til John Heartfield. Hos Fiske møter vi Grosz med mange ansikter. vi ser ham som kommunist og velkledd dandy med elegant spaserstokk. Vi oppfatter ham som en skarp politisk karikaturtegner hvor ingen blir spart, og som futuristisk maler og dada-avantgardist. En rød tråd er selvfølgelig forakten mot borgerskapet, men han elsket deres livsstil.

Mest av alt hatet han den hierarkiske og militære lydighetskulturen som definerte keisertiden. Det var som tenåring at jeg ble introdusert til Grosz gjennom Broby Johansens bok om politisk tegnekunst, og inntrykkene stemplet seg raskt inn i minnebanken. Nærmest som en tysk Goya skildret han brutaliteten under den kortvarige tyske borgerkrigen i 1919. Og hvem kan glemme den gra industriherren med krokodilleblikket, eller offiserene med jernkors og kuruker som hjerner. Motivene var nådeløse, for her var intet rom for naive forestillinger om menneskelig godhet. Om vi skulle velge et lydspor til Grosz må det bli noe av komponisten Hanns Eisler. Han levde samtidig med Grosz i Berlin og beskrev egen musikk langs disse linjene; ”Vi starter med betraktningen, så følger refleksjonen, deretter depresjon, depresjon, depresjon og til slutt et lite oppsving”.

Boken om Grosz er en tegnet fortelling uten annen tekst enn korte Grosz-sitater for hvert av kapitlene. Vi behøver ikke mer, for illustrasjonene står seg bra på egne føtter og bærer fortellingen godt. Jeg kan knapt tenke meg noen andre illustratører, som er bedre skikket enn Lars Fiske, til å gjengi Grosz i hans eget visuelle språk. Han fanger stilen såpass godt at jeg noen ganger er i tvil om hvor Grosz starter og Fiske slutter. Den oppmerksomme vil også legge merke til detaljene i boka. Vi ser Grosz med hvitpudret ansikt og røde lepper, en ansiktssminke han gjerne utførte før han spaserte til stambordet på Romanisches Café på Kurfürstendamm. Fargene på boktittelen er heller ikke tilfeldig, men plukket opp fra signaturfargene til dada-tidsskriftet ”Neue Jugend”.

Weimar-republikken ble likvidert med Hitlers maktovertakelse og Grosz dro i eksil til New York. Og med eksilet kom forandringen. Temperamentet forsvant, motivene ble harmoniske og Grosz...kjedelig. Jeg vet ikke om det er overgangen fra tysk strid til amerikansk optimisme som slår inn, men Grosz danset ikke lenger i stormens øye. Han var på dens behagelige avstand.

Lars Fiske har laget en god innføring om en bemerkelsesverdig kunstner i en konfliktfylt tid. Selv om motivvalgene til Grosz hadde sine spesielle historiske rammer, føles de likevel som svært aktuelle. De står der som et vitnemål om frykt og begivenheter som alltid vil repetere seg gjennom historien.

Løp og kjøp.