Hva vil være opphavsrettslig vernet? #

§ 1: Kravet til verkshøyde.

For at noe skal være opphavsrettslig vernet, er det krav om at det må ha skjedd en frembringelse, og at denne frembringelsen har tilstrekkelig verkshøyde. I dette ligger det at det er et originalitetskrav. Det betegnes gjerne ved at frembringelsen må bære preg av ”individuelt skapende åndsvirksomhet”. Ikke alt som lages vil således være tilstrekkelig originalt til å være vernet av loven. Hvor verkshøydeterskelen til enhver tid ligger avgjøres domstolene.

Utover originalitetskravet, er det et vilkår om at verken dyr eller juridiske personer (selskaper) kan være opphavsmann.

Kan andre fritt kopiere eller endre mitt verk? #

§ 2 Bruksrett/økonomiske rettigheter:

Opphavsmannen har som hovedregel enerett til å ”råde over åndsverket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmenheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk” jf. § 2.

Regelen gir m.a.o opphavsmannen en enerett til endring av verket, og dersom andre skal kunne endre det, kreves således opphavsmannens samtykke.

I avtaler om design/illustrasjonsarbeid bør derfor utøveren være påpasselig med å innta en klausul i kontrakten som regulerer kundens bruksrettigheter,  og hvilke begrensninger som foreligger. Det bør således avtalefestes at gjenbruk utover det avtalte, utløser et tilleggsvederlag. Alternativet kan være at kundens bruksrettigheter ikke står i forhold til designeren/illustratørens vederlag.

Jeg har gjort en illustrasjonsjobb for for et bokforlag. Nå vil de også gi den ut som e-bok, må jeg bare godta dette? #

Først og fremst reguleres dette av avtalen. Dersom ikke avtalen sier noe om gjenbruk generelt, eller e-bøker spesielt, vil du som opphavsmann ha rett til å avgjøre hvorvidt du ønsker dette eller ei jf. § 2. Du kan derfor kreve nytt vederlag dersom du ønsker å tillate dette, og jeg vil da anbefale deg å inngå en ny kontrakt som regulerer denne bruken.

Jeg ønsker  å lage en collage med bilder/utklipp av motiver som er designet av andre for å vise arbeidsprosessen min ifbm. en utstilling. Er dette tillatt? #

§ 12 Unntak fra eneretten til privat bruk:

Hovedregelen er at man må be opphavsmannen om tillatelse til slik bruk, da opphavmannen har eneretten til sitt verk. Imidlertid stiller loven opp et unntak fra opphavsmannens enerett jf. § 2 og § 12, i de tilfeller der ”enkelte eksemplar” av det opphavsrettslige beskyttede verket benyttes til privat bruk. Spredning, visning, og fremføring er således tillatt innenfor det private området. Det er hensynet til privatlivets fred som står sentralt for begrunnelsen av regelen. Det ”private område” vil i hovedsak være innenfor en snever krets av personer, som familie og omgangskretsen. Det må være en viss grad av personlig samkvem mellom personene for å si at man holder seg innenfor det ”private område” i lovens forstand. Når det gjelder spørsmålet ovenfor, om man kan vise andres verk laget som en collage i en utstilling der hvem som helst har tilgang, taler mye for at dette vil skje utenfor det private området og således vil det ikke være tillatt. Det stiller seg imidlertid annerledes dersom det er en lukket visning for en bestemt krets av personer, da kan det falle innfor hva som regnes for å være ”privat bruk”.

Jeg har gjort en designjobb for et byrå,  og byrået mener de skal navngis i tilknytning til jobben. Stemmer dette, eller kan jeg kreve å bli navngitt? #

§ 3: Ideelle rettigheter:

Bestemmelsen gir opphavsmannen krav på å bli navngitt slik god skikk tilsier. Hensynet bak regelen, er at opphavsmannen har rett til anerkjennelse av sitt verk. Retten til å bli navngitt gjelder både på eksemplar av åndsverket, samt når det gjøres tilgjengelig for allmennheten. Denne rettigheten står sterkt, og ligger hos opphavsmannen som person. I forhold til spørsmålet over, vil det være naturlig at byrået navngis ettersom man har fått oppdraget i kraft av å være ansatt der. Imidlertid sier loven at navngivelsesretten ligger hos opphavsmannen personlig. Opphavmannen kan derfor alltid kreve å bli navngitt slik god skikk  sier, også i tilfeller der man har gjort designet som ansatt i et byrå.

Kravet til god skikk må antas å medføre at navn på opphavsmann som hovedregel skal angis med mindre det er urimelig, vanskelig, eller umulig å oppfylle kravet.

Noen har laget en logo som er nesten helt lik en jeg laget for kunde i fjor, er dette plagiat? #

Krenkelse av opphavsrettighetene jf. § 1:

Dersom det er tatt så mye av verkshøyden fra verk nr. 1 og plassert i verk nr. 2, at identiteten til verk nr. 1 gjenkjennes i verk nr. 2, har det skjedd en opphavsrettslig krenkelse.  Hvorvidt en slik krenkelse foreligger vil bero på en helhetsvurdering der en gjerne må se hen til form, stil, fargebruk, osv.  Det er domstolen som til enhver tid setter standarden for hvor grensen går i forhold til om et verk er plagiert.

Det kan også tenkes at to personer uten å kjenne til hverandre og den andres verk, har laget like kunstneriske uttrykk.  I slike tilfeller vil det ikke ha skjedd en opphavsrettskrenkelse.

Unntak fra hovedregelen om krenkelse av rettigheter foreligger i tilfeller hvor det er innhentet samtykke fra opphavsmann til å gjøre endringer i verket.
Dersom en slik endring fører til at verk nr. 2 fremstår som såpass originalt at det kan sies å ha verkshøyde etter åvl § 1, vil verket i denne form (forutsatt samtykke) være opphavsrettslig beskyttet. Jf. åvl § 4.

Ved utformingen av et platecover ønsker jeg å ta utgangspunkt i et gammelt bilde jeg har funnet . Er dette noe jeg kan gjøre uten videre? #

Retten til fotografisk bilde § 43 a:

Bruk av fotografisk bilde reguleres av § 43 a. I praksis er det få skiller mellom bruk av et fotografisk bilde, som ikke har tilstrekkelig verkshøyde til å kalles et fotografisk verk (mangler originalitet), og fotografiske verk, som har verkshøyde og er opphavsrettslig beskyttet (for eksempel kunsfotografi).  Ønsker man derfor å benytte et fotografi man har funnet til et design, må man således kontakte fotografen og be om tillatelse. Man kan da måtte betale et vederlag for bruken.  Dersom det fotografiske bildet er så gammelt at vernetiden er ute, vil man uten videre kunne bruke fotografiet. 

Hvor lang er vernetiden for fotografisk bilde og for fotografiske verk?

Vernetiden:

Fotografiske verk og fotografiske bilder er kun vernet mot inngrep innenfor en bestemt tidsperiode. Både fotografiske verk og fotografiske bilder vil, med mindre opphavsmannen/fotografen har overdratt sine rettigheter til verket/bildet, være vernet i hele hans eller hennes levetid. I tillegg har verket/bildet opphavsrettslig vern utover denne levetiden.

Når vernetiden er utløpt faller verket i det fri. Selv om arvingene forvalter verkene, kan de ikke lenger påberope seg åndsverklovens bestemmelser om krenkelse.

Vernetid for åndsverk, herunder fotografisk verk jf. § 40:

Etter denne bestemmelsen varer opphavsretten i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Ved fellesverk (verk laget av flere i fellesskap), regnes de 70 årene fra utløpet av lengstlevende opphavsmanns dødsår.

Vernetid for fotografisk bilde jf. § 43 a:

Vernetiden for fotografisk bilde varer i  fotografens levetid, og 15 år etter utløpet av fotografens dødsår, men aldri kortere enn 50 år fra da bildet ble tatt. Det vil si at dersom fotografen dør dagen etter et bilde er tatt, vil vernetiden løpe i 50 år fra denne dato, men dersom opphavsmannen lever i 50 år etter bildet er tatt, og så går bort, vil fotografiet kun være vernet i 15 nye år fra dødsdagen (til sammen 65 år fra fotografiet ble tatt).

Hva kan jeg kreve dersom noen har brukt min illustrasjon/design/logo på en måte de ikke har hatt tillatelse til? #

Det mest aktuelle å kreve i så måte, er erstatning jf. § 55.  Tre vilkår må i så tilfelle være oppfylt:

1.  Må foreligge et økonomisk tap
2.  Årsakssammenheng mellom krenkelsen og det økonomiske tapet
3.  Det må være et påregnelig tap, dvs. at det ikke kan være for fjernt og avledet

I de fleste tilfeller blir fremgangsmåten å sende en skriftlig klage til vedkommende man mener seg krenket av, og fremsette erstatningskravet. Tapet må dokumenteres skriftlig. Dersom man ikke når frem overfor motparten på denne måten, kan en vurdere å klage vedkommende inn for forliksrådet.

Jeg har vært i prosses med en kunde i lenger tid, levert skisser, deltatt på workshop etc. Nå vil ikke kunden betale meg for dette, da de mener det kun har vært et innsalg. Dette er jeg uenig i, hva gjør jeg videre? #

Dersom du har vært utsatt for inngrep i opphavsrettighetene,  eller det foreligger brudd på avtalen mellom deg og kunden, bør en først forsøke å komme til en minnelig løsning.

Skulle ikke dette føre frem, vil neste skritt være en behandling i forliksrådet.  Saken skal behandles i innklagedes hjemkommune, og man møter som regel uten advokat. Forliksrådet er både en meklingsinstans, og en domstol. Som hovedregel må en sak ha vært behandlet i forliksrådet, før den kan gå for tingretten. Det er i hovedsak lekdommere som avgjør saken i forliksrådet. Det vil si at de ikke er jurister eller advokater. Dersom forliksrådet finner at en sak er for vanskelig eller omfattende til  å bli behandlet, innstilles saken, og det åpnes for behandling i tingretten. En avgjørelse i forliksrådet gjelder på lik linje med en vanlig dom fra de ordinære domstoler, og partene plikter derfor å innrette seg etter avgjørelsen. Man kan således tvangsinndrive et pengekrav gjennom namsmyndighetene dersom man får medhold i forliksrådet.

Man må betale et rettsgebyr for å få en sak behandlet i forliksrådet. Pr. dags dato ligger dette gebyret på kr. 860,- Den tapende part må som regel betale saksomkostninger, men beløpet settes normalt ikke spesielt høyt.

Dersom en av partene ikke aksepterer forliksrådets avgjørelse, blir eventuelt prosessen videre en anke til tingretten (må gjøres innen en måned etter at forliksrådet har gitt sin avgjørelse). Det må normalt betales et gebyr for å få saken behandlet. I retten vil saken gå som et vanlig sivilrettslig søksmål, hvor man i forkant må inngi stevning til retten der man legger frem saken med sin påstand, og de bevis man ønsker å føre. Stevningen blir sendt til motpart, hvor motpart igjen får anledning til å gi tilsvar. Sender motparten inn tilsvar, vil det normalt utveksles diverse prosesskrift mellom partenes advokater, som til slutt leder til hovedforhandling I retten med mindre partene inngår forlik.

Er tvistesummen under 125 000 kr, vil saken gå som småkravsprosess for domstolene, noe som innebærer en enklere og billigere saksgang. Domstolen legger i tellegg vekt på muntlighet, og det avholdes normalt sett ikke rettsmøter under saksforberedelsen i en småkravsprosess.

En domstolsbehandling kan m.a.o bli en tidkrevende og kostbar prosess, noe man bør ta i betraktning ved vurderingen av om saken skal bringes inn for domstolen. Den part som taper en sak må som hovedregel dekke motpartens saksomkostninger.

Jeg jobber med store designoppdrag, og lager mye kommersiell design. Er det andre regler jeg må være oppmerksom på utover åndsverkslovens bestemmelser ? #

Også markedsføringsloven, lov av 9. Januar 2009 kan være av betydning når man opptrer som næringsdrivende.
Loven har et forbud i § 30 ”mot i næringsvirksomhet å anvende etterlignede kjennetegn, produkter, kataloger, reklamemidler eller andre frembringelser på en slik måte og under slike omstendigheter at det må anses som en urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater, og fører med seg fare for foreveksling”.

Fire vilkår må være til stede for å si at bestemmelsen er overtrådt:

1. Dreie seg om et særpreget produkt/beskyttelsesverdig markedsposisjon
2. En etterlikning
3. En forvekslingsfare mellom produktene
4. Urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater

Når det gjelder vilkår nr. 3 holder det at det foreligge forvekslingsfare, og må ikke forveksles med åndsverkslovens regler om plagiat og vilkårene for dette. Markedsføringsloven setter ikke begrensninger om at produktet må være et åndsverk.

Dersom man er av den oppfatning at en annen har laget et produkt som kan forveksles med ens eget, og således anser § 30 for å være overtrådt, bør vedkommende kontaktes med krav om at bruken opphører, samt fremsette et krav om erstatning dersom man har lidt et økonomisk tap som følge av utnyttelsen.

Ellers fører forbrukerombudet og markedsrådet tilsyn med at næringsdrivende opptrer i overensstemmelse med reglene. Dersom de skulle komme til at bestemmelsen må anses for å være overtrådt, vil de kunne kreve praksisen opphørt, samt ilegge tvangsmulkt inntil praksisen opphører jf. § 39.

Vi gjør oppmerksom på at innholdet i lovreglene ikke er uttømmende. Det foreligger ulike unntak, utvidede bestemmelser etc. i tilknytning til flere av reglene ovenfor, men da disse oppfattes som mindre praktiske i forhold til de vanligste problemstillingene som går igjen i bransjen, er de utelatt i denne fremstillingen.