Marianne Engedal tegner under alter egoet Skinkeape, og sverger til en kreativ prosess bestående av stress og idéforkasting.

Av Dorthe Smeby

En mann i påskehare-kostyme lettere henslengt på en stol, smattende på en pølse i brød. De merkeligste scenarioer virker helt naturlige i Marianne Engedals univers, som utfolder seg i form av illustrasjoner med humor, karakter og formsikkerhet. Utført med en helt egenartet og iøyenfallende strek som oser av personlighet har hun illustrert for kunder som blant andre Morgenbladet, NRK, Svenska Filminstituttet og Rubicon TV, og har tegnet så lenge hun kan huske.

– Jeg er oppvokst på en kafé på Hardangervidda, der det knapt bor folk, og internett fikk vi ikke før i 2012. Brødrene mine ville bare spille tv-spill, og jeg var ikke interessert i å være ute å leke. Så da ble det til at jeg satt inne og tegna, sier Marianne.

– Jeg er også ganske arvelig belastet; min mor, alle søstrene hennes og mange andre bakover i slekta har holdt på med tegning og kunst av forskjellige slag til alle tider. Det eneste jeg husker fra barneskolen og ungdomsskolen er at jeg tegna i stedet for å følge med i timene, det får jeg svi for i dag, det er ikke noe kult å være på lag med meg i quiz for eksempel.

Flersidet metode
Det var kunstner hun bestemte seg for å bli, men innså ikke før hun var 20 år at hun var det hun selv karakteriserer som en dårlig maler. Etter folkehøgskolen fikk hun imidlertid øynene opp for illustrasjon og tegning som egen kunstform, og gikk illustrasjonslinjen på NKF i Trondheim samt visuell kommunikasjon på Kunsthøgskolen i Bergen. Sitt eget arbeid beskriver hun som todelt og en blanding av egne prosjekter samt oppdrag for ulike kunder, hvor de fleste har blitt kjent med streken hennes via internett og sosiale medier.

– På privaten jobber jeg med tegninger som kan bli til prints, som det er meningen at folk kan ha på veggene sine, sier Marianne.

– På halv-privaten har jeg ett par animasjonsprosjekter med illustratør Øyvind Rustad Johansen, hvor vi også skal lage en utstilling basert på en av våre tidligere animasjonsfilmer. Ellers ramler det også inn noen ”ekte” illustrasjonsjobber her og der - den siste tiden har jeg for eksempel jobbet en del for Morgenbladet med portrettegning og annet snadder. Jeg har også fått illustrere i bøker og jeg har fått lage tegninger til Ace Hotel i Los Angeles, og akkurat nå jobber jeg med en liten tegneserie som skal være med i en bok. Jeg har aldri tegnet tegneserie før, så det er nytt, spennende og sinnsykt gøy,  og jeg tror kanskje det har åpnet en ny dør for fremtidige prosjekter.

– Hva slags teknikker bruker du?

– For å få litt variasjon i livet prøver jeg å være flink til å teste ut nye og gamle redskaper når jeg jobber; blekk, tusj, saks og maling får stadig prøvd seg i håp om at jeg på mirakuløst vis plutselig har blitt skikkelig god med disse -  men jeg ender som regel alltid opp med blyanten likevel. Jeg liker hvordan blyanten har angremuligheter, de andre kan jeg ikke gjøre feil med, da må jeg begynne helt på nytt og det gidder jeg jo ikke... Jeg liker også at det jeg har pusset ut kan ligge svakt i bakgrunnen av den nye tegningen, vise hvor det gikk skeis liksom, og vise hvor jeg redda det inn. Det er fint at det har litt skissepreg over seg, da ser det ut som om jeg faktisk bryr meg med å skisse. Jeg er et rotehue og en latsabb, og tegner på det jeg har i umiddelbar nærhet. Det betyr at arkene blir brukt og pusset ut og brukt på ny. Jeg har sjelden originaler av tegningene mine, alt blir ødelagt, dessuten tegner jeg aldri hele tegningen på et ark. Det er så skummelt om jeg dummer meg ut på en liten detalj som ødelegger for resten som egentlig er fint, så alt blir tegnet på forskjellige ark og satt sammen i Photoshop til slutt. Photoshop er min aller beste venn.

Omstendelig prosess
Når en ny illustrasjon skal utvikles blir søvn byttet ut med stress, og hvert eneste minutt før fristen brukes til å jobbe. Hun forteller at en stor del av jobben består i å lese briefen eller oppgaveteksten nøye, hvor hjernen stopper henne etter hvert ord for å vurdere om det er noe som kan tegnes. Ettersom en del kunder gjerne ønsker å se skisser tidlig i prosessen tvinger hun seg selv til å få ut så mange ideer som mulig isteden for å gå rett på det første og beste som faller henne inn.

– Som regel vil kunder nesten alltid ha den siste ideen jeg kom på, den som aldri hadde blitt noe av om jeg hadde kjørt mitt eget løp. Det kan irritere meg fordi den er den minst gjennomtenkte, og det vil ta ekstra lang tid å gjennomføre den fordi jeg må tenke mer og være smart, sier hun.

– Likevel tar det som regel ikke så lang tid før jeg blir venn med den og jeg innser at den blir mye bedre enn hva min første idé ville blitt. Når jeg skal tegne portretter av folk gjør jeg en god del research før jeg begynner å tegne, hvertfall om mennesket er fremmed for meg. Da ser jeg på filmer av dem på internett, leser intervjuer med dem og ser på bilder av dem på Google - bare for å prøve å bli kjent med fjeset og personen. Det gjør det både morsommere og enklere å tegne dem.

Den kreative prosessen starter tidlig om morgenen, da Marianne er uforbederlig a-menneske med trang til å få idéer og gjøremål ut i dagen. Hjemmekontor er med på å gjøre dagene effektive.

– Ofte har jeg så mange ideer inni meg at vanlige gjøremål, som å ordne seg, spise frokost og ta pauser blir satt bort, for å ikke la noe tid gå til spille, sier hun.

– Heldigvis har jeg kontorplass hjemme, samt venner og hunder som sørger for at jeg får luftet meg en gang i blant. Jeg jobber som regel helt uten mål og mening - det er fordi jeg er utålmodig og ikke har tid til å planlegge hva jeg skal lage. Når jeg får en idé begynner jeg å tegne med én gang - jeg har fått kjeft hele livet for at jeg ikke skisser eller tenker nøyere gjennom hva jeg tegner. Det er nok best om jeg ikke har noen forventning til det jeg skal lage, da slipper jeg å bli sur fordi jeg ikke får det til, jeg blir heller overrasket og begeistret over hva jeg faktisk har lagd. Når jeg jobber sammen med andre kan jeg bli gal av at alt skal planlegges så nøye, men jeg forstår at det er viktig og bra og at det er en del av prosessen. Samtidig klør det sånn i fingrene etter å tegne og se resultater. Jeg har satt som mål i livet å bli flinkere til å planlegge, men det kommer nok ikke til å skje.

– Hvordan ønsker du at illustrasjonene dine skal oppfattes?

– Jeg liker best at folk syns det jeg tegner er morsomt eller rart, jeg er ikke så opptatt av at tegningen mine skal være nydelige eller at man skal måtte granske dem for å forstå hva de illustrerer. Stilen min er nok ganske enkel tror jeg. Når det kommer til å illustrere tekster synes jeg det kan være vanskelig om de er veldig tunge og seriøse, jeg vil helst bare tulle til alt, så da må jeg ta meg sammen og prøve å være seriøs sjøl. I det siste har jeg også opplevd at urovekkende mange kjenner seg igjen i noen av disse tegningen jeg har av menn og planter, for eksempel han som sitter i bare trusa med planter på fanget. Det så jeg ikke komme, men det er veldig stas!