ANVENDELIG OG RYDDIG
Aschehoug utviklet seg etter hvert til å bli Norges største lærebokforlag, og det var i denne avdelingen at Paasche-Aasen proklamerte design som et pedagogisk verktøy.

– Vi fikk en redaktør som het Fred Riktor, og han skjønte at man kunne bruke design som et pedagogisk virkemiddel. Jeg forklarte at dersom man skal presentere O-fag for en femteklassing så bruker man ett tema på ett oppslag, og så er det ikke to linjer som går over på neste side. Han skrev rett og slett til et layout jeg hadde laget.

I 1970 designet hun sin første bok, Europas idéhistorie, der både innhold og omslag var signert Paasche-Aasen. Det var ett av flere oppgjør med produksjonsavdelingen i forlaget som var vant med å bruke gamle bildeklisjeer for å spare penger («jeg kom over en bok der Hitler tok opp en helside mens Kong Haakon stod som et frimerke i margen»), og med redaktørene som syntes det var en forferdelig ulempe å måtte svinge boken innom en designer før den gikk til trykk. Innad i avdelingen fikk hun også tilnavnet Helvetica, grunnet sin forkjærlighet for det modernistiske typesnittet.

– Det er jo en smørbrødliste lang som et ondt år når det gjelder hva en lærebok kan inneholde. For å ha styr på såpass mange elementer, som ofte forekom, måtte du systematisere og organisere slik at det ikke ble rotete.

Systematiseringen og omorganisering gjør blant annet at 1970s versjon av Europas idéhistorie blir utvalgt i Årets vakreste Bøker. Det er den første boken av rundt 30 av hennes bøker som premieres. I arbeidet med bøker, og i arbeidet sitt for blant annet Lillehammer OL, er det en gjennomgående estetikk som hyller det funksjonelle, praktiske, konsekvente og ryddige som gjør arbeidet gjenkjennelig som formgitt av Paasche-Aasen.

DESIGNSJEF
Mot slutten av 70-tallet tok hun også over ansvaret for design av utgivelsene i både barnebok, høgskole og universitet i Aschehoug. I sammenheng med det ba hun om å få tittelen designsjef. En av årsakene var korrespondansen med eksterne selskap og trykkeri.

– Med den tittelen var det så veldig mye enklere å henvende seg til bildebyråer, trykkerier og lignende. Før ringte jeg, sa jeg var fra Aschehoug og spurte om de hadde en skrifttype. Så spurte de hvem jeg ringte for, og jeg gjentok at jeg ringte fra Aschehoug. «Ja, men hvem ringer du for», fikk jeg til svar.
– Det var hele tiden forventninger om at det skulle være en mann, det var så uvanlig at det var en kvinne.

På spørsmål om hvordan hun opplevde å komme inn som kvinne i feltet, svarer hun nesten før spørsmålet er ferdig stilt.

– I begynnelsen var det vanskelig å være kvinnelig grafisk designer, kommer det kontant.
– Da Ashley [Booth] og de kom inn i faget, over et tiår senere enn meg, da var det flere kvinner. Jeg hadde med trykkeri å gjøre, jeg hadde å gjøre med andre som jobbet med produksjon i den skjønnlitterære side i forlaget – og det å få både aksept og respekt der for det arbeidet man gjorde var til å begynne med ikke enkelt. Det hjalp å få anerkjennelse gjennom priser og lignende, så i den forstand betydde de mye.

PÅ EGEN HÅND
I 1973 designer Paasche-Aasen en serie for O-fag: Myr og tjern. Flere små hefter blir til en større bok, og i 1983 vinner hun bronsemedalje i den internasjonale bokmessen i Leipzig. Verdens viktigste og mest prestisjetunge prisutdeling for bokdesign. Seks år senere vinner hun sammen med Harald Nordberg enda en bronsemedalje med publikasjonen ABC lesebok, men da for Gyldendal. Paasche-Aasen har startet eget firma.

– Jeg var på en måte velfornøyd med å arbeide med lærebøker, men hadde lyst til å prøve noe annet, forteller hun.
– Da jeg i 1983 fikk barn nummer to, tok jeg permisjon fra Aschehoug. Jeg fikk foreslått et annet oppdrag, så på det og tenkte det var både godt betalt og morsomt. Jeg skjønte at her var det en mulighet til å starte for seg selv.

Samme år som hun startet for seg selv mottok hun Bokkunstprisen for det hun hadde gjort for norske lærebøker. I juryens begrunnelse skriver Sigmund Carlsen: «Man fristes nesten til å si at hun har skapt den moderne lærebok her i landet.»

– Det var som det sa bang! Jeg fikk helside i Morgenbladet og masse omtale. Dørene åpnet seg, jeg gjorde ingenting for å få arbeid, det var bare å ta telefonen, sier hun og ler.
– De spurte om jeg kunne være så snill å ta en jobb for dem. De spurte ikke hva det kostet. Og sånn har det vært inntil for tre-fire år siden da det begynte dale. Det skjønner jeg ut ifra min egen alder og de jeg arbeidet med sin alder. Det kommer nye designere inn og nye redaktører og nye tider  – og sånn skal det være, sier hun bestemt.
– Nå har jeg passe arbeid, men ikke i nærheten av det jeg hadde.