tilbake

Kvinner i norsk grafisk designs historie: Sissel Biong

— Feature, Design

Skal man tro den rådende fremstillingen av norsk grafisk designs historie, er det en der kvinner har vært mottager og aldri bidragsytere. Det er på tide å skrive kvinnene inn i beretningen.

Kvinner i norsk grafisk designs historie: Sissel Biong

— Feature, Design

Skal man tro den rådende fremstillingen av norsk grafisk designs historie, er det en der kvinner har vært mottager og aldri bidragsytere. Det er på tide å skrive kvinnene inn i beretningen.

Av Kristina Ketola Bore

– Politisk vri har jeg alltid hatt sansen for. Og en god collage.

I den tredje saken i serien om kvinner i norsk grafisk designs historie, møter vi Sissel Biong. Hun kommenterer mens hun blar gjennom gamle opplag fra tiden som layoutansvarlig i det feministiske tidsskriftet Sirene. Vi sitter i hjemmet hennes på Nesodden, der hun de siste årene har nytt pensjonisttilværelsen. Bak henne ligger et langt arbeidsliv som grafisk designer og billedredaktør i Gyldendal Undervisning, frilanser for avis og tidsskrift, layoutansvarlig for Alle Kvinners Blad, Norsk Dameblad, og nevnte Sirene.

«Ingen føler seg undertrykket før de har en drøm, en visjon om noe bedre.»

Setningen står midtstilt på Sirenes førsteside, i det første nummer fra august 1973. Erklæringen er satt av Biong i antikva. Opplaget med «den undertrykte Liv Ullmann» på omslaget var kun et prøvenummer, men solgte 35 000 eksemplarer. En reklamesjef på Cappelen stod i fare for å måtte spise en hatt, og et av Norges største feministiske magasin siden sist århundreskiftet var lansert. I redaksjonen og layoutstolen satt Sissel Biong.

Ingen husmor
Allerede som 17-åring søkte Biong seg inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole. Her ble hun ble skolert i skrift, modell og ornament på boklinjen. På en klassetur til Allers for å besøke layoutavdelingen, bestemte Biong at hun ikke skulle drive med layout – alt for kjedelig, mente hun.

– Jeg sa til lærer min, Carsten Lien, at jeg skal i alle fall ikke tegne bokrygger og ikke skal jeg tegne layout. Da så han på meg over brillene og sa: «Da får de bli husmor, lille frøken Biong».

Slik gikk det ikke. I stedet ble Sissel Biong en prominent grafisk designer innen norske redaksjoner. I hennes karriere kan man spore utviklingen av kvinnesaken i norsk media. Her kan man se rollen grafisk design har spilt i spørsmål om blant annet selvbestemt abort, lik lønning, seksualitet, skilsmisse – og kort oppsummert, likestilling.

Søstersolidaritet
Etter endt fireårig utdannelse ble Biong i 1961 ansatt i Ernst G. Mortensen forlag. Under her lå Norsk Dameblad der hun ble layoutansvarlig. På huset var det menn på layouten i alle magasinene, og Biong kom inn som eneste kvinne.

– Jeg ble sittende alene og skulle ha ut bladet en gang i uken. Gutta på setteriet kunne ikke skjønne hva hun lille jenta i damebladet drev og yppet seg med. Jeg ville blant annet ha layout i sirkler, slik jeg hadde sett i det svenske Femina-bladet. Da jeg kom inn på trykkeriet i kjellerne pleide alle å stoppe det de gjorde, og det ble helt stille.

Redaksjonen til Norsk Dameblad bestod av tydelige kvinnelige figurer i norsk presse, blant dem Sylvi Kalmar og Reidun Kvaale. Her ble en ung Biong innført i diskusjoner om skilsmisse, abort og politikk. Men da man skulle ansette to mannlige typografer, ble hun for første gang utsatt for det flere kvinner på samme tid måtte sloss mot. Mennene skulle ha betraktelig høyere lønn enn Biong.

– Da rustet damene seg, og jeg fløt på en bølge av sympati, forteller designeren.

– Det var søstersolidaritet i praksis. Og jeg kom opp på samme lønnsnivå som gutta.

En konservativt ukepresse
I 1967 begynte Biong i magasinet Alle Kvinner. Gjennom arbeidet sitt der ble hun mer bevisst på hvordan kvinnebladene unngikk å skrive om visse temaer, blant dem abort og p-piller. Etter hvert ble Biong lei av den konservative holdningen som preget bladene.

– Jeg kunne ikke skjønne hvorfor norske kvinner ikke skulle klare å lese mer utfordrende stoff. Det som ble trykket bestod i hovedsak av kongestoff, moter og mat.

Noen år senere, i 1972, kom en av 70-årenes største debatt: EF.

– Ja til EF hadde svære annonser i Alle Kvinner og jeg reagerte surt på det, forteller Biong.

– Nei-siden hadde ikke råd, og jeg syns det var utrolig urettferdig at bare den ene siden skulle bli representert. Det kulminerte med den debatten.

Da Alle Kvinner flyttet inn i Gyldendals lokaler fikk Biong tilbud om jobb i skolebokavdelingen til forlaget, og en endring av miljø fristet. Men også her ble hun utsatt for samme sak som da hun først startet i Norsk Dameblad. Som kvinne ble hun og hennes kollegaer betalt mye mindre enn sine mannlige motparter. Tross i protester var det lite gehør å hente hos forlaget. Da Biong fikk høre om et nytt initiativ som var på gang, falt mange brikker falt på plass.

– Jeg traff Kari Rolfsen, som vi brukte som illustratør på Gyldendal. Hun fortalte at det skulle komme et alternativt kvinneblad, med blant annet henne og Bjørg Vik i redaksjonen. Jeg sa at hvis det var bruk for meg, så er jeg klar. Sånn begynte det.

Fra forsørget til selvstendig
I 1973 kom det første prøvenummeret av Sirene ut på Cappelen forlag. Reklamesjefen på forlaget hadde lovet å spise hatten sin dersom de solgte ut 5000 av det første opplaget. Sirene solgte 35 000. Bladet ble revet vekk, og med stoff om abort, p-piller, den faste spalten «vårt besværlige underliv», skilsmisse, kvinnehelse, lik lønn for likt arbeid, sex, menstruasjon og politikk, hadde Sirene stoff som både Biong og andre kvinner hadde savnet i media Norge.

– Vi hadde flat struktur og lik lønn, og vi ambulerte med ansvarlig redaktør. Det stod bare formelt. Alle var redaktør, alle var i redaksjonen, og alle kom med forslag til stoff, forteller hun.

Foruten Biong bestod redaksjonen i starten av Bjørg Vik, Bitten Modal, Astrid Brekken, Gøril Strømholm og Kari Rolfsen. Året etter kom IdaLou Larsen til, og senere Inger Anne Olsen og Gerd Korbøl.

– De tre første numrene lagte jeg på repromaster, i dyp hemmelighet innimellom og etter jobben på Gyldendal. En kollega skrev teksten på kulehodemaskin, jeg rastrerte foto, og limte hver eneste del. Hver side ble avfotografert på trykkeriet, der de forminsket det ned, trykket det og bandt det.

I 1975 gikk hun over til heltidsstilling i Sirene. Tidsskriftet fikk eget kontor og etter hvert utstyr, der Biong fikk eget reprokamera og repromaster. Samtidig fant Sirene ut at de ville bli selvstendige.

– Vi kunne ikke være forsørgede husmødre slik vi var under Cappelen, forteller Biong spøkefullt.

– Så vi begynte for oss selv og startet forlag. I tillegg til selve bladet, lagte vi plakater, noen julekort, og ga ut små bøker som Kari Rolfsen tegnet.

Montagearbeidet
– Jeg har alltid vært opptatt av redaksjonell design, av å tenke bilde og tekst sammen, forteller Biong mens vi ser gjennom oppslagene hun har designet i løpet av karrieren sin.

Allerede fra Biongs tid i Alle Kvinner er det bruken av foto som utpreger seg. I Sirene virker det å komme mest til sin rett - da i kombinasjon med tekst forfattet av kollegaer som Bitten Modal, IdaLou Larsen og Bjørg Vik. De valgte illustrasjonene gjør seg ekstra godt i samspill med titler som: «Hold kjeft og vær deilig», «Kvinnen og galskap», «Ekteskapet, vårt tids kannibalisme», eller simpelthen «Orgasme».

– Å si noe med bilder, å tenke på hvordan illustrasjoner kunne stå til artikler, det har alltid interessert meg som formgiver, forteller Biong.

Sirene brukte også flere illustratører og billedkunstnere. Utenom Kari Rolfsen sine faste striper, var en lang rekke illustratører og billedkunstnere representert, blant dem Wenche Øyen og Tonje Strøm Aas. Et trykk av Per Kleiva ble også brukt som vignett på lederplassen.

Gjennom arbeidet sitt med både Alle Kvinner og Sirene så Biong mye til utlandet for redaksjonell design. Blant inspirasjonskildene var det tyske ungdomsbladet Twen, designet av Willy Fleckhaus. Foruten sine fete typesnitt og omfangsrike fotobruk, var Fleckhaus sitt arbeid for Twen også kjent for collage- og montasjearbeid.

– Mye av skriften som er brukt i Twen er typisk det Peter Haars og Bruno Oldani brukte på den tiden, sier Biong.

– Men selve måten Twen anvendte foto på var eksepsjonell. Bildene fikk mye plass, og ble gjort store og utfallende.

Gjennom Sirene fikk Biong også sluppet seg løs med collage. Et populært oppslag var en serie der en rekke prominente menn fikk hodene sine påmontert kroppene til mannlige modeller. Stramme slengbukser med bulende skritt, lange skinnfrakker og luksuriøse dresser preget blant annet biskopen og en rekke velkjente politikere.

– Vi ble intervjuet av Morgenbladet, og Aftenposten grep også fatt i det, forteller Biong.

– Nylig fant jeg et rasende leserbrev i et av de påfølgende numrene. Det var en dame som var så forarget fordi jeg hadde montert biskop Lønnings hode på en annens kropp. Det mente hun ikke gikk an, sier Biong og ler.

Skillet
Men selv om Sirene for mange representerte et savnet alternativ, var tidsskriftet for andre en kilde til irritasjon.

– Vi datt mellom mange stoler. Kvinnefronten, utløpere av AKP ML, ga ut sitt eget blad. Fra dem fikk vi blant annet høre at vi var «borgerskapets lakeier». Mens vi i Stavanger før oljen var det verste pornobladet.

– Vi var radikale, men på den «gale» måten, sier Biong som en henvisning til at bladet aldri forsøkte være et reinspikka politisk magasin.

– Heller skulle vi være et alternativ til ukebladene, legger hun til.

En av sakene som gjorde at den venstreradikale kvinnefronten ble så negativt innstilt til Sirene var pornodebatten på slutten av 70-årene.

– Vi tok stillingen at man kunne skille, forteller Biong. Et omslag fra 1979, prydet med Gloria Steinem og tittelen «Erotikk og pornografi – Klart det går i skille», oppsummerer polene i debatten.

– Vi ville ikke feie alt ut, det var en forskjell. Du kan ikke kalle alt som handler om sex for porno.

Sirene stilt ut
Mot slutten av 70-årene sluttet Biong som layoutansvarlig i Sirene, men fortsatte å være del av redaksjonen. Hun fikk etter en periode som frilanser en stilling hos NRK der hun jobbet med Barnetimeboka, etter det fant hun igjen veien tilbake til Gyldendal sin skoleavdeling, der hun ble til pensjonsalder i 2001.

Med unntak av en dokumentar på NRK og noe akademisk stoff, er det lite som er publisert i etterkant om Sirene.

– Når jeg tenker på det nå, står det helt klart for meg at det var guttas verden, sier Biong om datidens grafisk design-felt.

– Hadde Sirene vært laget av en mann hadde det garantert vært skrevet om på en helt annen måte. Det gikk opp for meg senere.

Da vandreutstillingen Hold stenhårdt fast på greia di. Norsk kunst og kvinnekamp 1968-89 (2013-14) åpnet på Oslo Kunsthall, fikk Biong seg derimot en overraskelse.

– Der var opplag av Sirene jeg hadde laget hengt på veggen. Jeg hadde gjort hver eneste forside, klistret hver eneste tittel. Da var det nesten som å ha utstilling.

Snart 43 år etter det første nummeret kom ut, står Sirene igjen som et tidssignal og som en av årsakene til at man i dag er friere i kommunikasjonen av temaer som angår kvinner og likestilling. Hos Sissel Biong fikk personlig overbevisning til tider lede vei for formgivning.

– Når jeg ser tilbake på gamle Sirene-nummer nå, sier Biong, mens hun blar gjennom opplagene.

– Ja, da tenker jeg: Søren meg så bra det var.

Relatert innhold
Se alt back to top

GrafillRosenkrantz gate 21, 0160 Oslo22 12 82 00grafill@grafill.no

Abonner på nyhetsbrev