Bokkunstprisvinner Per Dybvig intervjuet av Tore Renberg

Gå til innholdet


Det er 21. januar 2013 og 8 minusgrader i Stavanger. Både inne og ute, i hvert fall hvis vi snakker om atelieret til Per Dybvig, vinneren av Bokkunstprisen 2013. Det ligger på hjørnet av Nedre Dalgate og Normanns gate i Østre Bydel, det er digert og svinkaldt, jeg kan se frostrøyken fra munnene våre når vi sitter og snakker. Per har plassert meg i en gammel Fretex-stol ved siden av den ene ovnen han har, han har lagt et rufsete pledd over føttene mine og allerede innen intervjuet er begynt, kjenner jeg at jeg skal få problemer med å holde pennen om ikke så alt for lenge.

HB-BLYANT OG A4-PAPIR #

Per Dybvig intervjuet av Tore Renberg

På veggen foran meg henger det han holder på med nå. Store svart-hvitt tegninger gjort med utførlig strek, absurde scener fra et merkelig univers; en hest som holder en pistol mot hodet til en jeger, et merkelig dyr som sitter på en grein og røyker. Det er vakkert og det er grotesk, det er morsomt og det er urovekkende.

- Penn og blekk i storformat, sier Per Dybvig og skotter mot veggen sin. Det er noe jeg har holdt på med i det siste. Dyppe penn i blekkhus. Å gå på storformatet med en teknikk som tradisjonelt hører hjemme i småformatet, det er spennende.

- Hva er det for noe? spør jeg og peker mot de underlige figurene. Er det scener?

- Per Dybvig peker mot tittelen på bildet: ”Landscapes with figures. 992 mm x 1512 mm.”

- Vi får se hva det blir. Jeg går bare på. Begynner å tegne. Et landskap. Figurer. Så vokser det fram. Det er egentlig det samme som når jeg tegner på en serviett på en kafé.

- Å?

- Ja.

Mens Per drikker kaffe fra to pappkrus han har stabla oppi hverandre og jeg kjenner kulden hamre innover i kroppen, tenker jeg at det er slik han snakker. Det er dette som er kjernen i tenkningen og metoden hans; insisteringen på å være åpen for spontanitet. Også når han illustrerer bøker.

- Når jeg får et manus, leser jeg boka en eller to ganger. Så legger jeg den vekk. Jeg lar den arbeide i bakhodet. Jeg lar det gå et stykke tid. Så, ganske nær deadline, begynner jeg å jobbe. Gjerne uten at manuset er med. Jeg lager noen varianter av en scene, for eksempel. Og jeg prøver å gjøre det i et strekk for å få samme temperatur i hver tegning.

Temperatur, det er et nøkkelord i Per Dybvigs verk. Det er stort tempo i dem, stor fart. Det er uvørent, det er ufiltrert, enten han jobber for voksne eller for barn. Ord som rølpete, rampete og skittent blir gjerne brukt om arbeidene hans. Hva synes han om de beskrivelsene?

- Jo da, sier han, og gjør en grimase jeg forsøker å tolke. Og så trekker han seg: Eller, nei? Jeg forsøker å ikke pynte for mye, forklarer han. Jeg liker ikke å lage skisser på forhånd. Jeg går for spontanitet. Jeg føler ofte det mister kraft hvis det repeteres. Rølp? Jo da. Det er greit for meg, men jeg tror egentlig det handler om at jeg forsøker å jobbe så direkte som mulig.

- Enten du jobber med bokillustrasjon eller med egne ting?

- Ja, det er det samme. Jeg veksler hele tiden, og det liker jeg godt. Det er en større frihet her i atelieret, men jeg liker de ulike måtene å jobbe på. Her, på veggen min, i storformat, nede på kne, med pennesplitten mot gulvet. I stolen, med blokka i fanget, når jeg jobber med en bokillustrasjon. For det er den avstanden du som regel har til boka når du faktisk leser den.

Jeg har vært så heldig å få jobbe med Per Dybvig ved noen anledninger. En ren fest har det vært å levere ham manus og så få se hvordan han har tolket min verden. Og jeg har ofte lurt på hvor streken hans har utgangspunktet sitt, hvis det er mulig å spore. Disse groteskeriene, disse røffe stift-tegningene og de sirlige pennetegningene, alle dyrene som hele tiden dukker opp.

- Jeg vet ikke helt, sier Per og køler på med mer kaffe og røyk mens han tenker seg om. Far min tegnet mye når han hadde fri. Han var brannmann. Han tegnet og han malte. Og vevde. Vi tegnet mye sammen, det var blyanter og kullstifter tilgjengelig. Mor var lærer og formingslærer, så det var til stede i hele familien min.

- Hva slags tegninger likte du den gang?

- Asbjørnsen og Moe, sier Per raskt. Sykt spennende historier, litt voldsomme. Flotte folk, vet du; Kittelsen, Wærenskiold. De har vært med meg hele tiden.

- Du har sterk signatur i arbeidet ditt. Man kan alltid se at det er Per Dybvig som er ute og går. Men likevel endrer du ofte teknikk?

- Ja, det er viktig. Jeg prøver alltid å variere så mye som mulig, også for min egen del. Jeg bruker også mye tekst i tegningene mine, på forskjellige måter, jeg må nesten bestemme meg aktivt for å unngå å bruke tekst.

- Jeg har lagt merke til det.

- Ja. He he. Jeg må kanskje gjøre noe med det.

- Det og dyrene.

- Ja. Huffda. Jeg vet det. Jeg må prøve å finne en bok uten så mye dyr.

- Hadde du dyr som liten?

- He he.

- Nettopp.

- Vi hadde hund. Beauty.

- Het den Beauty?

- Ja, en grei Collie. Og Truls.

- Truls?

- Katten. Katten het Truls.

Per Dybvig og jeg fryser nå. Vi snakker litt om folk vi kjenner, vi drøser om livet og ungene våre, og vi bestemmer oss for å gå ut og spise lunsj når intervjuet på hjørnet av Normanns gate og Nedre Dalgate er over.

Jeg tror Per har noe av samme paradoksale rastløshet som jeg selv har; trangen til se folk er like sterk som trangen til å stikke seg unna dem. Dette er også til stede i arbeidet hans. Han har jobbet mye ute, både som avistegner og som kunstner. Flere av arbeidene hans de senere årene har vært en form for dokumentær kunst.

- Noen ganger går du bare et sted og sitter og venter, sier han. En blokk, en blyant. Jeg laget en tegning i Wien av ei dame som skiftet på en unge oppå et biljardbord. Det er ikke en idé jeg ville fått om jeg satte meg til her i atelieret for å pønske ut noe.

- Hva er det denne måten å jobbe på gir deg?

- Jeg liker det åpne i det. Ta med blokk og blyant og jobbe ute blant folk. Det er kanskje noe jeg har med meg fra tiden som avistegner, sier han. Jeg begynte i Rogalands Avis i 1987 og i Stavanger Aftenblad på 90- tallet, og jeg fikk være ute på jobb med mange skikkelig tøffe typer. Kjell Gjerseth. Arild Abrahamsen. Magne Olsen. Jeg fikk høre stemmer, jeg fikk se mennesker. Når du jobber sånn, er omgivelsene utslagsgivende. Liksom, ”sånn var det der og da, 16:32 i Kantstrasse, Berlin.”

- Liker du tanken på at du på denne måten har vært med på å dokumentere samtiden?

- Ja. Du hengir deg til det som skjer. Du tenker ikke. Det kan være skikkelig trist å bare sitte for seg selv hele tiden, sier han og kikker seg rundt i atelieret, før han henter seg inn igjen: Men det kan være det aller beste også. Å ha et stykke tid og vite at du kommer til å være alene over en lengre periode.

Og det er det han skal være nå. Alene. Over en lengre periode.

- Om ei uke skal jeg til Moskva, sier Per idet vi begge er enige om at nå har det blitt kaldt nok. På tide å komme seg ut til lunsj og inn i et varmt kafélokale.

- Det blir HB-blyant og A4-papir, sier han. Jeg skal gjøre tegninger fra Moskva. Litt sånn jeg gjorde i 2011 for Christine König-Galerie da jeg laget Wienna Drawing book. Moskva. Helsiken. Det blir dritkaldt. Jeg er på tynn is her, sier han og smiler. Men jeg liker det.

- Forresten, jeg har glemt å gratulere deg med prisen, sier jeg i det vi går ned trappene fra atelieret.

- Å ja, helsiken, sier Per og knepper igjen frakken. Det var sant. Det er kjekt med pris.

- Og så har vi ikke snakket om alt som har hendt de senere årene, sier jeg, med dårlig samvittighet over at jeg ikke har vist kunstneren den oppmerksomheten han fortjener. Jeg mener, alt du har fått til etter at du begynte å stille ut i Galleri Opdahl.

- Å ja, Arve har betydd en hel bråte for meg.

- Utstillinger i Berlin, i Paris, i New York, i Wien og jeg vet ikke hva, jeg mener, det har vært en lang vei for en som bare ville tegne med far sin?

- Ja, da, det har det. Men nå må vi gå ut og få oss litt varme, Tore. Vi kan snakke om det en annen gang.