Intervju: Hanna Bergman

Leseskolen #

Av Kristina Ketola Bore

Hanna Bergman kaller ikke en bok for en bok.

– Det er kontroversielt å si det, men jeg tenker at når man forsøker glemme konseptet «boken» så kan det oppstå noen interessante måter å formidle på.

For øyeblikket er Bergman pådriver for konseptet The Reading School. En digital plattform, en lesegruppe og en utforskning i hva lesning kan bety. Utdannet som grafisk designer og basert i København, har Bergman siden sitt avgangsprosjekt for fem år siden utforsket feltet mellom analoge og digitale bøker.

Lesesituasjonen i et bredt perspektiv
– Hva skjer når man gir slipp på konseptet om den analoge boken? spør Bergman retorisk over Skype.

– Hva skjer når man i stedet begynner fokusere på hvordan en lesningen kan foregå – fordi det finnes andre muligheter i det digitale mediet enn i det analoge.

Akkurat disse spørsmålene har hun utforsket i flere prosjekter i forkant til The Reading School. Blant dem er novellen Vera, laget i samarbeid med Matilde Maria Rasmussen. Det er en historie fortalt gjennom lyd og bevegende, samt statisk bilder i samspill med tekst. Fortellingen, som er lokalisert på en nettside, starter med lyden av gresshopper, en video av bregner som svakt beveger seg i en vind, et svart-hvitt foto av et åpent vindu – sammen setter de stemningen for historien til Vera. Mens man blar nedover nettsiden overlapper tekstdeler hverandre, det klassiske sideoppsettet brytes opp, lyden av skvulping i et badekar akkompagneres av en video av vann som renner ned i en sluk. Kombinasjonen av de forskjellige uttrykksformene som tilhører digitale plattformer skal være del av å utforske hvordan man leser og forteller en historie.

– Jeg ser dette som en lesesituasjon i et bredere perspektiv, der man kombinerer bilde, tekst og lyd, altså multimodal lesning. At man tenker at det er flere muligheter for å lese eller kommunisere visuelt, forteller Bergman.

– Eksperimentene mine handler om å utforske de multimodale elementene som finnes, utfordre seg selv i de utprøvningen, og se hva som oppstår.

Boken som etterlevning
– At eboken ligner den analoge boken har nok vært vesentlig for den første forståelsen av ebokens tilblivelse. Men at den fortsatt ligner samme konsept når man digitaliserer føles ikke helt riktig, sier Bergman, og vekker slik et lignende sentiment som flere av ebokens kritikere.

– Det er som vi befinner oss i en overgangsperiode der det fortsatt ikke finnes en form for det digitale, i alle fall ikke en form som er mer selvsagt enn den analoge versjonen.

Hvilken rolle mener du grafisk design har spilt i denne samtalen om digital lesning?

– Selv har jeg jobbet en del med den analoge boken. I den digitale lesningen kan man ta med seg strukturen for lesning, samt hvordan man deler inn de forskjellige delene av den analoge boken. For eksempel at man starter med et omslag og en tittel. Men det trenger ikke nødvendigvis lenger måtte ligne på en bok i den tradisjonelle forstanden.

Bergman forteller at hun anser den analoge boken som en produksjonsmessig etterlevning av opptakten til industrialismen.

– Boken hørte mer sammen med at man satte bly i hånden, som siden ble trykket i boktrykk. Nå er hele prosessen digital. Det er først når boken kommer på papir eller når leseren får den i hånden, at man skaper en idé om at den er laget analogt.

Er det for deg da mer relevant å snakke om digital lesning – altså å henvise til måten man opplever enn hvordan man beskriver det som et objekt?

– Ja, jeg tror det har vært viktig å løsrive det fra boken. Jeg har prøvd å fokusere på tekst og bilde. Det er samtidig veldig komplisert å kalle det for lesning, fordi man har konnotasjoner i det også.

Mange jobber med forskjellige forståelser av hva det digitale er, for noen er det en metode, mens andre kun ser det som en plattform. Hva er det digitale for deg?

– Jeg ser det som et verktøy for å formidle noe. Derfor blir man også nødt å se på situasjonen man befinner seg i når man bruker det verktøyet.

Om Reading School
I intensjonsteksten på nettsiden sin forteller The Reading School at de vil se på hva som ligger etter diskusjonene om den analoge versus den digitale boken. Til nå har de arrangert tre lesegrupper der de har utforsket forskjellige former for lesning. Blant dem en lesegruppe under temaet Spatial Reading, i regi av kurator Vilma Luostarinen i samarbeid med kunstner Barbara Amalie Skovmand Thomsen. Dette var en felles leseopplevelse, der ikke bare teksten som ble lest var viktig, men også omgivelsene. Samtidig som man leste skulle man også bygge en fysisk struktur i midten av lesesirkelen.

– Luostarinen undersøker forskjellige materialer. Det var et sidespor, men likevel føltes det interessant å ha det med som en romslig opplevelse, i stedet for å starte med det digitale, forteller Bergman.

Siden starten i fjor har Reading School hatt tre møter. Foruten Spatial Reading var ett av dem under temaet Spitz-lesning – en teknologi der ett ord vises på skjermen om gangen, og leseren selv setter hastighet. Alle lesegruppene som arrangeres under The Reading School legges opp på nettsiden med instrukser for hvordan andre kan gjenskape dem.

– Det handler om å oppfordre til nye måter å lese på eller nye måter å tenke lesning på, slik at man kan reflektere over hvordan forskjellige lesesituasjoner kan oppstå, sier Bergman.

– Vi forsøker å tenke på lesning som andre ting enn å kun lese en fysisk bok. Vi ser på det som en undersøkelse vi ikke vet svaret på, og en revurdering av hva lesning kan være.

Reading School kommer til å fortsette i lignende spor, forteller Bergman. På plakaten har hun andre designere og forskere som har jobbet med leseopplevelser.

– Det føles som det finnes mye å utforske, legger hun til.