Intervju: Eric Price
Gå til innholdet
Eric Price ønsker at koding skal bli sett på som en kreativ utfoldelse. I siste sak i en tredelt serie forsøker vi besvare spørsmålet: Kan koding være design?
Av Kristina Ketola Bore
– Der har vært en diskusjon som sier at det er olje og vann – design og koding – en venstre hjerne, høyre hjerne type ting, forteller Eric Price fra kontoret sitt i Minneapolis.
– Men jeg tror folk begynner innse at man egentlig bruker mye av de samme teknikkene og prosessene og logikken. At man gjør like mye abstraksjoner og segmentering av ideer og egentlig – at de er begge er midler for å uttrykke en idé.
Price har bakgrunn og utdannelse innen grafisk design, og har i dag new media designer-tittel hos det amerikanske Walker Art Centre. Under ledelsen av Andrew Blauvelt har senteret fått godt med rom for utførelse og undersøkelser av grafisk design. For et par år siden var Price del av å redesigne hjemmesiden, og hans seneste bidrag på huset er siden til Walkers skulpturhage – like leken og begivenhetsrik som hagen selv. Ved siden av en fulltidsstillingen tar Price også frilansoppdrag. Blant dem er siden til D-Crit programmet på School of Visual Arts. Siden er sofistikert, har akkurat passe informasjonsblokker, er enkel å navigere og virker å gi etter for ditt minste brukerbehov. Price sine sider innehar som regel intuitiv navigasjon, en sterk infografisk forståelse, eksperiment med koder, og er så godt som alltid gjenkjennelig som et Price-produkt. Han er et eksempel på hvordan en estetisk signatur kan være like prominent hos en koder som hos en designer.
Under studiene sine i det han kaller en «tradisjonell grafisk design-utdannelse», var Price ikke særlig imponert over hva som skjedde på nettet. Halvveis inn i utdannelsen fikk han attpå til en ”designidentitetskrise”. Løsningen lå i koding.
– Jeg fant ut at jeg liker å ha kontroll over et prosjekt fra start til slutt, så jeg begynte å designere og implementere web.
Mangelen på spennende ting som skjedde på nettet omtrent midt 2000-tallet så han som en tapt mulighet, og som en selvbeskreven opportunist mente han at han kunne bedre.
– Fra et personlig ståsted var det også fordi jeg følte jeg brukte de samme musklene i design som i koding, legger han til.
Slik som de andre utviklerne intervjuet i denne serien, startet interessen i web for Price i en datasal på midten av 90-tallet. Å prate om interessen for nett, uten å se tilbake til 90-tallet, er vanskelig. For før dagens forventninger til brukeropplevelser og intuitiv navigering, var nettet et urørt sted og format der man kunne gjøre forsøk, uhemmet av forståelsen av hva som var ”riktig”. På det tidspunktet var nettet for kodere slik som tegnesaker er for et barn.
– På 90-tallet prøvde folk ut de rareste greiene. Slik som de merkelig, avslørende nettsidene som folk hadde. Det var ordentlig rart, og ville vesten – og kjempeinteressant. Jeg vet ikke det som skjer i dag er nostalgi, eller om vi faktisk prøver å søke litt tilbake til det, sier han.
For Price er det uansett slik med koding som det er med trykksaker, viktig å være tro mot mediet.
– I økende grad gjør jeg tilføringen av stiler og interaksjon samtidig som designet, fordi det blir litt lettere og viktigere å designe inni nettleseren med en gang. Det er mer innfødt i mediet og det tillater deg å leke mer med ordentlig interaksjon, forteller han.
– Det er noen få folk som har drevet med dette i lengre tid, sier Price, og henviser til bruk av designstrategier med fokus på teknologi og digitale verktøy.
– Slik som Jürg Lehni og Stewart Smith. De var nøkkel for noen år siden i å definere denne nye rollen til designere.
Både Lehni og Smith tok steg tilbake for å tenke nytt på hva man kunne gjøre som grafisk designer. På midten av 2000-tallet fant de sine svar i digitale eksperiment. Hektor-, Rita- og Viktor-maskinene til Lehni handlet i overholdende grad om prosessen som gikk inn i skapelsen av resultatet – og slik satt han også et sterkt søkelys på de teknologiske verktøyene som ble brukt. Smith har uttalt at «å skrive god kildekode er som å skrive poesi».
– I min perfekte verden hadde jeg ønskt at utvikling hadde blitt ansett som en tro kreative utfoldelsen, legger Price til.
– Du kan identifisere et designproblem og løse det – til en viss grad – med koding.
– Dersom du mikser disse type felt, så er det der de interessante tingene begynner skje, avslutter han.
Nettet oppstod som allemannseie på 90-tallet, men lenge før det hadde designere vært opptatt av de nye verktøyene datamaskinen kunne skape. På 70-, 80- og begynnelsen av 90-tallet dyttet Muriel Cooper grenser mellom koding og design på Massachusetts Institute of Technology (MIT) i Visible Language-verkstedet. Der jobbet hun stendig for å avdekke nye uttrykksformat for grafisk design i lys av datamaskinen.
– Hva er dette nye mediet?, spurte hun.
– Generelt sett er dets fremragende karakteristikk at det har en dynamisk sanntid, at det er interaktiv, utrolig formbart og at det har evne til læring og tilpassing til bruker, eller til informasjon, eller å sette ting sammen i et forhold, svarte hun, og konkluderte med at målet skulle være «å gjøre informasjon til en slags form for kommunikasjon». Skillet mellom design og koding i miljøet på MIT var så godt som ikke eksisterende. Det er nesten eksakt ett år siden det ble opprørstemning innen kunst- og designverdenen. Årsaken var at MoMA hadde kjøpte inn dataspill til samlingen sin. Museet hadde allerede en bred samling interaksjonsdesign, men da innkjøpene av spillene tok plass var det ikke den estetiske kvaliteten som veide tyngst, men kvaliteter slik som spillerens oppførsel og eleganse i kode. To egenskaper som lett overføres til nettsideutvikling.
I dag, 20 år etter Coopers siste eksperiment, kan nok de fleste være enige om at koding er en kreativ utfoldelse på lik linje med design. Og som en metode for kommunikasjon, holder utvikling også en enorm makt. Spørsmålet man sitter igjen med lyder som følger: Er de vi har møtt designere som bruker en utviklers verktøy, eller er dette utviklere som bruker en designer sine prosesser? Kanskje har vi mer igjen for å la spørsmålene forbli ubesvarte, og feltet åpent for utvikling – slik som på 90-tallet der utprøvninger som ikke var hemmet av stigmaer, og slik skapte de mest spennende resultatene. Konklusjonen er, slik som Cooper beskrev det, at eksemplene vi har sett i disse sakene er informasjon som gis en form, for så å bli kommunikasjon. Komplett med estetikk og eleganse. Feltets fremtid presenterer seg nå – slik som i Visible Language-verkstedets tid – åpent for utprøving.