Hellicar&Lewis - engasjert interaksjon

Av Kristina Ketola Bore

– Uansett hvordan du bruker design, så er målet å skape engasjement.

Det forteller Joel Gethin Lewis. Han er den ene halvdelen av Hellicar&Lewis. Et studio med mål om å «bygge en kreativ business rundt open source», som de selv beskriver det.

I ånden av det tidligere sitatet, er også Lewis selv lidenskapelig engasjert. «I tilfellet du ikke har forstått det enda, så kommer jeg bare til å snakke til du stopper meg», sier han fire minutter ut i Skype-intervjuet. Da har han så langt fått prate relativt uforstyrret, med lite muligheter for avbrytelser. Det popper opp lenker gjennom intervjuet om filmer han mener jeg må se, og om hvilken parfyme Apple bruker på produktene sine, til en tekst som bør leses.

– Det du prøver å gjøre som designer er å få folk engasjert og å få oppmerksomhet deres, erklærer han.

Brilliant stillhet
Studioet Hellicar&Lewis ble formet i 2008 av Joel Gethin Lewis og Pete Hellicar. Begge med en bakgrunn fra design. Lewis har en utdannelse innen matematikk og interaksjonsdesign, mens Hellicar i flere år jobbet som art director for blant annet Etnies, så vel som Nike, Topshop og The Discovery Channel.

Selv om de to var venner, ble de først brakt sammen på et designprosjekt av en felles bekjent. Mer spesifikt for å designe et catwalk show under London Fashion Week. Noe verken Hellicar eller Lewis hadde gjort før.

– Vanligvis, etter et catwalk show, så er det applaus. Men det ble bare helt stille, forteller Lewis.

Under moteshowet hadde de to prosjektert det Lewis kaller «en sprø, kaleidoskopisk video».

– Ingen visste hva de skulle gjøre. Vi tenkte «dette er en fiasko!».

Det viste seg å være det motsatte. Klesdesignerne mente det var perfekt, brilliant! Og Hellicar&Lewis ble født.

– Når vi ser tilbake forstår vi at vi la grunnlaget for kjernen til ideene vi bruker i dag. Nærmere bestemt ideen om å kombinere håndverk, design og teknologi.

Pragmatisk loop
Med et fokus på teknologi som håndverk, driver designstudioet en tredelt praksis. Den ene delen er arbeid med kunstinstitusjoner, den andre kommersielle prosjekter og den tredje beskriver de som terapeutisk. I den terapeutiske delen har de blant annet vært med på å utvikle en software for mennesker med autismespekterforstyrrelser. De designet en forutsigbar algoritme, og ifølge Lewis virker den som en roende øvelse.

– Folk kan få ”kontroll” over verden rundt seg ved å medisinere seg selv med software i stedet for kjemikaler.

For kunstmuseet Tate Modern utviklet studioet i 2011 The Hello Cube – en digital installasjon som kombinerte interaktiv software med en fysiske kube. Den stod i museets Turbin Hall og var linket opp mot både sosiale media og besøkende. Man kunne sende beskjeder til kuben over Twitter, eller fortelle den hva den skulle gjøre i det fysiske rommet. «Det blir nesten som du lager et unikt kunstverk hver gang du er i dialog med kuben», forteller Lewis i en video om arbeidet. Han understreker dog at de ikke er kunstnere.

– Hellicar&Lewis er designere.

Når studioet jobber på prosjekter som ikke nødvendigvis er kommersielt gunstige, lærer de nye ting de kan ta med inn i den kommersielle sfæren. Han kaller det en metaloop, der de forskjellige feltens prosjekter kontinuerlig påvirker hverandre.

– Vi er pragmatiske. Vi må tjene penger og leve livene våre, konstaterer han.

– Siden vi jobber med open source kan vi ta lærdom fra kommersielle arbeider inn i det terapeutiske arbeidet. Slik kan selskaper som Coca Cola og Adidas støtte forskningen vår.

Lavhengende teknologi
Selv om Hellicar&Lewis er kjent for arbeidet sitt med digitale flater og teknologi, forteller Lewis at de ikke bruker teknologien for teknologiens skyld, men heller som et verktøy. Det gjelder å ikke falle for fristelsene til ny teknologi, mener han.

– Folk assosierer teknologi med nyhet og fornyelse. En kapitalistisk økonomi overlever på nyheter. Problemet med nye ting er at det ikke nødvendigvis er et likhetstegn til at de er bra.

For Hellicar&Lewis er betydningen av teknologien utstrakt. Et bord, en stol, eller et kamera som oppfatter smil. Alt som er rørt ved og alterert av en menneskehånd, beskriver han det som.

– Så ser vi på det fra perspektivet til en håndverker. Fra perspektivet til noen som virkelig jobber med materialet.

– I dag plukker ofte folk den lavthengende frukten – har dere det uttrykket på norsk? Altså den enkleste frukten du ser på treet foran deg som du plukker fordi det er den mest opplagte tingen å gjøre.

Lewis fortsetter på analogien og forklarer at det er høyere oppe på treet du finner det interessante. Selv om det er risikofylt å klatre høyt opp, men det er der all den bra frukten er! For Hellicar&Lewis er altså teknologien et verktøy og ikke en drivkraft.

– Design og kunst utfordrer teknologi, og teknologi inspirerer kunst, sier han.

– Akkurat den tankegangen er en stor del av hvordan vi jobber. Kunst kan utfordre på en måte teknologien ikke kan. Teknologien kan inspirere på en måte kunsten ikke kan.

Hellicar&Lewis fra London vil i tillegg til sitt foredrag under Visueltfestivalen åpne sin utstilling “Have you tried turning it on and off again?” - i regi av Grafill interaktiv, torsdag 8. oktober i Grafill R21. I tilegg holder de en workshop fredag 9. oktober, dagen etter utstillingsåpningen.