Intervju: Derek Ercolano

Av Kristina Ketola Bore

Som illustratør har Derek Ercolano laget selvinitierte publikasjoner, vunnet Visuelt-gull, og illustrert for kunder som Red Bull Music Academy, Pitchfork og nylig for den amerikanske publikasjonen New Republic. Det er snart to år siden han gjorde seg ferdig med mastergraden i visuell kommunikasjon på Kunsthøgskolen i Bergen. Siden den gang har dagene gått med til å jobbe som grafisk designer i et byrå, mens kveldene er satt av til illustrasjonsarbeid.

Illustrasjonene hans føyer seg inn i en større diskurs der unge serieskapere og illustratører bruker en pop-psykedelisk språkføring. Det er en estetikk med røtter tilbake til 60-årene i USA som etter nesten seksti år virker å ha blitt stueren.

Sin egen manifestering
Etter å ha bodd i New York største delen av livet sitt flyttet Ercolano etter endt bachelorstudie til Bergen. Det var et behov for noe nytt som motiverte flyttingen, og gjennom norske venner fant han veien til vestkysten. Under studiet undersøkte han blant annet forholdet mellom illustrasjon og grafisk design.

– For meg handlet det om å utforsket det møtepunktet og finne ut hvor jeg hørte hjemme. Jeg opplever det som at grafisk design er den strukturerte delen av meg, mens illustrasjon er den villere siden.

Det er også innenfor illustrasjonen at mesteparten av det selvinitierte arbeidet hans får utløp, blant annet publikasjonen Vegetable Comics, gjort i samarbeid med Tord Torpe og Tim Ng Tvedt.

– Illustrasjon er mye mer personlig for meg, men grafisk design har hatt en kjempestor påvirkning på det jeg lager, forteller Ercolano.

– Blant annet har det gjort håndverket mitt mye mer raffinert.

Men å jobbe kun med ett av fagene hadde vært som å miste en indre balanse, forteller han lettere humoristisk. For selv om arbeidet til Ercolano ser veldig detaljert ut, forteller han at linjearbeidet er simplistisk og består av enkle former, noe han mener kommer fra grafisk design.

– Det er heller de endelige detaljene, fargeleggingen og ikke minst airbrush-arbeidet som får illustrasjonene til å se detaljert ut, mener han.

Det detaljerte og det psykedeliske, poppende farger og merkelige, surrealistiske motiver definerer mye av arbeidet til Ercolano. Karakterer hans virker å kunne gjøre det meste, fra å bli større enn fjell til å kunne eksplodere sitt eget hode. De kan eksistere i parallelle univers eller kun bestå av slimete sener og tarmlignende former.

I en illustrasjon spør en av hans figurer karakteristisk: «What is reality?», for senere å svare: «I prefer to drift gently through my own manifestation of the sublime.»

Psykedelisk transport
Det var ikke før etter bacheloren sin i reklame at Ercolano begynte å ordentlig gå inn i arbeidet med illustrasjon. Først fokuserte han på karakterer, så begynte det bygge seg opp verdener rundt dem. Akkurat nå er det er klærne til karakterene som er i fokus.

– Noen ganger tenker jeg at illustrasjon er som collage. For øyeblikket ser jeg på rituelle stammeklær som The Metropolitan Museum of Art har i samlingen sin og forsøker finne en måte å forene det med Sci Fi-kunst.

Men også andre heller tilfeldige element influerer arbeidet til Ercolano. Blant dem, Fragglene.

– Da jeg var liten var jeg besatt av den serien og Jim Henson sine merkelige karakterene. Det klarer jeg ikke gi slipp på. De finner alltid en vei inn i arbeidet mitt, forteller Ercolano.

For noen år siden ble han også opphengt i 70-årenes airbrushede plateomslag, noe han spøkefullt sier han enda jobber seg gjennom. Til felles virker inspirasjonskildene å ha et psykedeliske element, noe Ercolano også bekrefter.

– Psykedelisk kunst generelt har hatt en stor innflytelse på meg. Onkelen min introduserte meg for psykedelisk rock da jeg var i begynnelsen av tenårene. Designet laget til den musikken har nesten en transporterende kvalitet, jeg liker også eskapismen som følger både musikken og det visuelle arbeidet.

Den absolutte designutførelsen
I arbeidene til Ercolano blir innflytelsene hans om til en slags pop-psykedelia. Selv om han har sin egen måte å arbeide med temaet på er det også flere andre illustratører som virker å ha vandret inn på samme vei. Mye av innflytelsene kan spores tilbake til undergrunns tegneserieskapere fra 60- og 70-årene og den psykedeliske bevegelsen som oppstod på USAs vestkyst rundt samme tid.

– Robert Crumb og den gjengen der har absolutt inspirert meg, forteller Ercolano i henvisning til serieskaperen som defineres som en av sist århundres viktigste innenfor den tidvis ekstreme og vulgære Comix-sjangeren.

Ercolano har i omtaler av arbeidet sitt blitt posisjonert i selskapet til kontemporære tegneserieskaper som Simon Hanselman eller LA-baserte Steven Harrington. Men også utøvere som New York-baserte Rob Corradetti eller serieskaper Rob Pyus virker å leke med et lignende univers, der neonfarger, magi som tema og psykedeliske motiver ofte dukker opp.

Selv tenker Ercolano at sammenligningen mellom ham og nevnte utøvere kan handle om at de henter lignende inspirasjon fra 80- og 90-årenes undergrunnsscener.

– Som ungdom var jeg veldig interessert i noise rock-scenen og designet knyttet opp mot den, forteller han.

– Mange av de illustratørene som blir plukket opp i dag av for eksempel The New York Times kommer fra en bakgrunn der de har laget tegneserier, fanziner eller selvinitiert arbeid. Dette er folk som du skulle trodd laget plakater til noise rock, men i stedet er New York Times og publikasjoner som Bloomberg Businessweek interessert i arbeidet deres.

Dette er også noe Ercolano har erfart. Illustrasjonene hans virker å tiltrekke seg oppmerksomhet fra både musikkbransjen og amerikansk media. Blant dem publikasjonen er New Republic, der en illustrasjon av Ercolano pryder juni-nummeret.

– Jeg bekymrer meg tidvis for at det jeg gjør er for rart, og at jeg ikke skal få muligheten til å arbeid med for eksempel politiske publikasjoner. Men samtidig må man gjøre sin egen greie, sier Ercolano.

– Generelt føler jeg at flere kunder åpner seg opp for å ta inn nye og annerledes ting.