Gylne bøker
– Det var den gylne tiden for pocketboken, forteller Mørch Finborud.

– Peter Haars lagte plakater for Det Norske Teateret og gjorde grafisk design for musikere og forfattere. Hans Jørgen Toming og konen Lisbeth som sammen utgjorde Team Toming, lagte plakater og reklame for norsk film- og reklameindustri, men designet også 450 bokomslag for Den Norske Bokklubben i denne perioden. Peter Haars er oppe i 300 omslag for Pax og Gyldendal.

60-årene ble en revolusjonerende periode for grafisk design. Med inntoget av letraset-teknikken frigjorde designeren seg fra typesetteren og slik hadde man større kontroll over sitt eget designet. Det var derimot ikke enstydig med et innovativt resultat.

– Noe av det er veldig generisk. Fra å ha en designprosess der det var mye håndtegning, og trykkeriene måtte sette bokstaver og titler for designere, så begynte disse unge designerne å gjøre mye av designet selv. Dette var grunnet nye oppfinnelser som Letraset, og at det var enklere å skaffe eget fotofremkallingsutstyr.

Det finnes også et sammenfall i inspirasjonskilder for disse billedkunstnerne og grafisk designerne, legger Mørch Finborud til.

– Haars og Roggenbihl – kanskje hovedsakelig Haars, var en kjempestor fan av EC Comics som var tegneserieforlaget i USA som også Lichtenstein, Tom Wesselmann og Andy Warhol var opptatt av og brukte i bildene sine. Haars reiste samme med Roggenbihl til MoMA og flere gallerier i England og Tyskland for å se poparten direkte.

– Vi syns det var spennende når du så at disse designere gikk direkte til popartens kilder, både kunstverkene, men også tegneseriene. De mente at brukene av lydord, forenklede billedflater, bruk av kjente symboler og ben-day dots utgjorde et hardtslående grafisk design som ville selge bøker. Du kan si at den mer stiliserte popkunsten i Norge kom til uttrykk i Pax sin pocketbokserie og Gyldendal sin Fakkel- og Lanterne-serie i denne perioden.

Stummende mottagelse
I den norske kunstverdenen på begynnelsen av 1960-tallet rådet den franske abstrakte kunsten. Popkunsten kom som en brytning, der unge kunstnere slik som Sidsel Paaske, Per Kleiva, Morten Krogh og Siri Aurdal tok i bruk uttrykket.

– De var inspirert av amerikansk popkunst og neodadaisme. De dro til Frankrike og så arbeidet til Jean Tinguely, til England for å se Richard Hamilton og britiske popkunstnere. Det var en frodig flora for dem å få inspirasjon fra, sier kuratoren.

– For meg har det vært viktig å vise denne perioden, særlig som motvekt til den abstrakte franske dominansen. Men også fordi mange av kunstnerne i den grupperingen blir veldig politiske rundt 1970 og har blitt skrevet inn i norsk kunsthistorie som de radikale, politiske skurkene. Men for meg står årene mellom 64-69 som en gullperiode innenfor norsk kunst.

Men pop-uttrykket fikk ikke en varm velkomst i billedkunstfeltet: «En stummende stillhet», slik beskriver Mørch Finborud den norske billedkunstens mottagelse.

– Man hadde følt at mye av galleriverden og museumsverden allerede hadde sluppet inn modernismen gjennom de abstrakte malerne. Følelsen var at nå var det nok, og da kunstnerne skulle stille ut roboter eller kjøkkenverktøy på museum – da støtte man på grensene til hva den norske offentligheten tålte.

Mesterverk
I selve utstillingen har design fått en egen seksjon.

– Det var vanskelig å sette bøkene sammen med de andre uttrykkene. Vi ville fortelle historien til hva som skjedde med introduksjonen av letraset og Pax-generasjonen, sier kuratoren.

Tegneserier har også få sin plass i utstillingen. Blant annet presenteres Peter Haars sin serie Prokon (1971). «Popkunstens mesterverk i norsk sammenheng», mener Mørch Finborud.

– Den ble nylig utgitt på ny både på fransk og norsk, og det er en typisk popartserie. Den består av 40 sider der det bare er tegnet på én side slik at de kan henges opp som selvstendig kunstverk.

– Slik som mange av Haars sine popart-verk handler det om at popkunsten er et samfunnskritisk media.

På utstilling er også verk av Erik Foseid som blant annet tegnet mye for norske aviser, for POP-revyen og lagte diverse plakater for musikkarrangement. Han var også en tidlig bidragsyter til bladet KOnK: Ragnar Pedersen sitt tegneserieblad, som også vises.

I utstillingens grafisk designseksjon ligger hovedfokuset på Kristo, Haars og Toming.

– Grunnen til at jeg valgte de tre er at de er multikunstnersjeler. Kristo var fotograf og senere filmregissør, og jobbet innen et poputtrykk i filmene sine. Haars begynte gi ut tegneserier på Pax forlag og skrev science fiction-romaner. Hans Jørgen Toming startet med optimisme og humoristisk strek da han kom til Norge fra Danmark. Sammen med konen Lisbeth lagte de egne skulpturer av søppel og ting de fant. Så tok hun bilde av dem og de endte opp som bokomslag.

– Alle disse tre jobber som billedkunstnere eller kunstnere utenfor å bare være grafisk designere. Det var interessant i en Henie Onstad-kontekst.