Kristina: En ting jeg syns er veldig interessant i denne utstillingen, er å se hvordan deres samlinger overlapper. Det har i effekt blitt to utstillinger, der Aslaks objekter vises i første del av hovedrommet og et siderom, mens Kai, din utstilling har enden av hovedrommet. Begge har dere fortalt om hvordan dere ser objektene i samlingene deres som overlappende, samtidig ser jeg deres samlerpraksis som overlappende i form. Begge har en tilstedeværelse av en spesifikk type humor, og selv om uttrykkene er visuelt veldig forskjellige virker de på et overordnet nivå å formmessig ha mye tilfelles.

Kai: Ja, i en samling eller et arbeid der det ikke er humor, da er det noe feil. Jeg har hatt mange studenter gjennom de 35 årene jeg underviste på Statens håndverks- og kunstindustriskole (fra 1996 Kunsthøgskolen i Oslo journ.anm), og noen av dem har hatt samler-genet og noen ikke i det hele tatt. Man kan jo være både et bra menneske og designer selv om man ikke samler, men jeg tror at man gjennom samling får en viss innsikt i både historikk og sammenhenger.

Aslak: Det er endel humor i arbeidene, men også historier her. Et eksempel her er et avisklipp som jeg tilfeldigvis fant i en bok kjøpt på loppemarked, der min bestefars kusine er intervjuet i en «familiespalte». Samtidig er noen objekter humoristiske, mens noen er triste eller tilfeldige.

Kai: I forhold til overlapping så tematiserer filmen Föremål (1960-tallet) av Melin og Österlin som Aslak stiller ut, noe som er tilstede i min utstilling i form av en plakat. Begge arbeid dreier seg om sammenstilte objekter. Men Melin og Österlin-filmen og en plakat de har laget som henger i utstillingen kommer inn i tematikken fra en helt annen innfallsvinkel. Derimot viser alle arbeidene hvordan en pluss en kan bli tre.

Kristina: Det er mange interessante aspekter ved det å samle som blir tydelig her. For eksempel at man har en egen overbevisning eller holdning i praksisen sin som blir eksemplifisert gjennom sammenstillingen av produserte objekt, objekt skapt av tilfeldigheter eller objekt som er spesifikt designet. Og da hvordan man ser en sammenheng mellom dem som kanskje ikke andre gjør.

Kai: Art by accident-fenomenet er tilstede i utstillingen, sånn som det du sier om å se noe andre ikke gjør. Jeg har valgt å stille ut trykk som Guttorm laget av et utvalg objekter fra samlingen min. Det som jeg syns er interessante med disse objektene – men også ellers – er at man ikke vet hva det har vært før det ble et objekt i samlingen min. Når folk ser den rustplaten jeg har stilt ut her og de spør: «Men hva er det egentlig?» da detter min interesse for vedkommende, og deres evne til undring. Altså, må man virkelig vite hva alt er? Det blir så mye kjedeligere. Det er mye poesi i ting, noe Guttorm har trukket fram i trykkene han har gjort av disse objektene.

Kristina: Da vil jeg gjerne ta opp dette med kontekst, om hvordan man kontekstualiserer en samling. Aslak, du er veldig historiebevisst og har presentert alle arbeidene med historiske fakta. Du virker å ville forstå hvordan ting henger sammen og hvordan de relaterer seg til andre bevegelser. Og Kai, din samling virker å komme fra et personlig sted der mye handler om å kontekstualisere i reiser og opplevelser du har hatt.

Kai: Jeg har jo reist mer enn de fleste. Det er veldig gøy å ha sett endel landskap i Norge, i Midtøsten og andre steder i verden. Reiser er med oss hele tiden. Men jeg går ikke og tenker bevist på Iran for eksempel, men noen dager så dukker det opp noe helt ubevist fra reiser og fra norske landskap og formene jeg har sett der.

Aslak: Når man ser på Kais del, kontra det jeg jobber med, så er hans mye mer personlig, selv om det er personlige deler ved min utstilling også. I utgangspunktet var Kais del tenkt som et bidrag inn i den utstillingen jeg kuraterte, men jeg syns det er blitt bedre som det har blitt: At det er to utstillinger som er litt forskjellige, for eksempel er Kais personlig, fargerik og rik, mens min er mer svart/hvitt og kanskje mer «kunsthistorisk». Men jeg må påpeke at det ikke er en ren kunsthistorisk utstilling – da ville det ikke vært med kuriositeter og personlige gjenstander som for eksempel det tilfeldige avisklippet. Om det finnes et overordnet kuratorisk grep er det vel at utstillingen i stor grad handler om assosiasjoner, tilfeldigheter og koblinger mellom objektene.

Kristina: En ting som vektlegges i utstillingsteksten er ordet driv, og spesielt hva som driver en samler. Jeg lurer på hvordan dere selv har reflektert rundt hva som gjør at dere samler?

Kai: Det er ikke så lett å svare på, en samler kan vel samle basert på alt fra savn i barndommen til det arvede egoet. Men det handler om ærlighet og selvinnsikt. Det er ofte for å vise at man mestrer noe, eller kanskje også fordi man på en eller annen måte vil bli sett.

Aslak: Det handler også om puslespill og en indre logikk. Man ser noe også plukker man det kanskje med seg. Ser man det engang til så tenker man at når det skjer det to ganger, da kan det skje flere ganger. En slik måte å samle på skaper forventning og en nysgjerrighet, fordi man ikke vet hva det kan bli til slutt.

Kai: Jeg vil også slenge meg på det, fordi jeg kjenner meg indirekte igjen i den prosessen. Og enten du går på Vestkanttorvet eller en bruktsjappe eller et marked i Afrika eller i New York, forblir prosessen av å erverve den samme. En annen del av prosessen min inkluderer å gå tilbake til ting jeg har samlet, sette dem sammen og fundere på hvordan de kler hverandre. Det har jeg i grunnen fortsatt med i utstillingen, der jeg gjennom sammenstilling av fragmenter stiller spørsmål til hvordan de henger sammen.

Kristina: I forkant av samtalen tenkte jeg på en tekst jeg syns tilbyr mange interessante innfallsvinkler når det gjelder det å samle. Nemlig Walter Benjamins essay «Unpacking my Library», der han skriver om å pakke opp boksamlingen sin i løpet av en natt. En av mine favorittpassasjer er der han skriver om den «genuine samleren». Han skriver at et sånt menneske snakker i denne teksten, men når man ser nærmere, så viser det seg at han bare snakker om seg selv. Hva tenker dere om den påstanden?

Kai: Dette sitatet avspeiler klart meg, og det avspeiler Aslak og hans forsker-gen.

Aslak: For min del har utstillingen handlet om prosess. Selv om det er en ferdig utstilling, finner jeg fortsatt linker som jeg ikke har sett tidligere. Når det gjelder Kais utstilling setter jeg pris på hvordan tilfeldige objekter og arbeid sidestilles, at han sidestiller ting han har samlet eller funnet på gata med personlige prosjekter som et Memory-spill laget for barna sine, til prosjekter han har gjort på oppdrag for kunder. Det virker ikke som at det er slik at objekter laget for en stor kunde med masse penger spiller inn i hvordan Kai rangerer objektene. Gjennom samlingen demonstrerer han en utvisking mellom profesjonelt arbeid og eget liv, det liker jeg veldig godt.

Kristina: Jeg som fagperson er særlig opptatt av kvinner som har vært og er virksomme i feltet grafisk design, og rollen de har blitt tildelt. Når jeg ser denne utstillingen er det et påfallende fravær at dette perspektivet. Med unntak av Ane Thon Knutsen og Lenka Clayton er det ikke noe arbeid av kvinner som vises her. Hva tenker dere om det?

Aslak: Det er riktig at det er få damer representert i utstillingen, og jeg synes ikke det er veldig unaturlig. Utstillingen tar utgangspunkt i Guttormsgaards arkiv og min egen samling, og handler om assosiasjoner og linker på kryss og tvers, så hva som faktisk er tatt med handler selvfølgelig mye om hva som finnes i disse samlingene. I tillegg er det slik at mye handler om grafisk design og typografi, også sånn at spesielt i grafisk designs historie før 1950 så er det ekstremt lite kvinnelige typografer i Norge. Og det er heller ikke veldig mange i den internasjonale historien.