tilbake

Løse typer: En samtale om samling

— Feature, Design

I utstillingen Løse typer vises grafisk designs historie på lik linje med rustne metallplater og tilfeldige avisklipp. Sammen forteller de om både holdninger i praksis og personlige perspektiv.

Løse typer: En samtale om samling

— Feature, Design

I utstillingen Løse typer vises grafisk designs historie på lik linje med rustne metallplater og tilfeldige avisklipp. Sammen forteller de om både holdninger i praksis og personlige perspektiv.

Av Kristina Ketola Bore
Foto 
Ivar Kvaal

Handlingen å samle er i fokus for utstillingen Løse typer, kuratert av designer og samler Aslak Gurholt Rønsen. Kjenner man til stedet for utstillingen, Guttorm Guttormsgaards Arkiv, og beboerens ekspanderende arkiv av artefakter, kunstverk, typesnitt og generelle objekter, er kanskje ikke temaet særlig overraskende. Gurholt Rønsen har selv samlet på seg diverse objekter relatert til fagfeltet grafisk design, og har blitt invitert til å vise deler av samlingen i samspill med Guttomsgaards objekter. I tillegg har Gurholt Rønsen invitert designer og samler Kai Gjelseth til å stille ut objekter, innhentet over en årrekke med internasjonale reiser og utforskning av norsk natur og nærmiljø.

Men hva skjer egentlig når Gurholt Rønsen og Gjelseth – og følgelig deres samlinger – møtes i denne utstillingen? I denne samtalen undersøker vi hva en samling kan fortelle om overbevisninger i praksis, og hvordan personlige holdninger også er gjeldende for utøvelse av faget.

Kristina: En ting jeg syns er veldig interessant i denne utstillingen, er å se hvordan deres samlinger overlapper. Det har i effekt blitt to utstillinger, der Aslaks objekter vises i første del av hovedrommet og et siderom, mens Kai, din utstilling har enden av hovedrommet. Begge har dere fortalt om hvordan dere ser objektene i samlingene deres som overlappende, samtidig ser jeg deres samlerpraksis som overlappende i form. Begge har en tilstedeværelse av en spesifikk type humor, og selv om uttrykkene er visuelt veldig forskjellige virker de på et overordnet nivå å formmessig ha mye tilfelles.

Kai: Ja, i en samling eller et arbeid der det ikke er humor, da er det noe feil. Jeg har hatt mange studenter gjennom de 35 årene jeg underviste på Statens håndverks- og kunstindustriskole (fra 1996 Kunsthøgskolen i Oslo journ.anm), og noen av dem har hatt samler-genet og noen ikke i det hele tatt. Man kan jo være både et bra menneske og designer selv om man ikke samler, men jeg tror at man gjennom samling får en viss innsikt i både historikk og sammenhenger.

Aslak: Det er endel humor i arbeidene, men også historier her. Et eksempel her er et avisklipp som jeg tilfeldigvis fant i en bok kjøpt på loppemarked, der min bestefars kusine er intervjuet i en «familiespalte». Samtidig er noen objekter humoristiske, mens noen er triste eller tilfeldige.

Kai: I forhold til overlapping så tematiserer filmen Föremål (1960-tallet) av Melin og Österlin som Aslak stiller ut, noe som er tilstede i min utstilling i form av en plakat. Begge arbeid dreier seg om sammenstilte objekter. Men Melin og Österlin-filmen og en plakat de har laget som henger i utstillingen kommer inn i tematikken fra en helt annen innfallsvinkel. Derimot viser alle arbeidene hvordan en pluss en kan bli tre.

Kristina: Det er mange interessante aspekter ved det å samle som blir tydelig her. For eksempel at man har en egen overbevisning eller holdning i praksisen sin som blir eksemplifisert gjennom sammenstillingen av produserte objekt, objekt skapt av tilfeldigheter eller objekt som er spesifikt designet. Og da hvordan man ser en sammenheng mellom dem som kanskje ikke andre gjør.

Kai: Art by accident-fenomenet er tilstede i utstillingen, sånn som det du sier om å se noe andre ikke gjør. Jeg har valgt å stille ut trykk som Guttorm laget av et utvalg objekter fra samlingen min. Det som jeg syns er interessante med disse objektene – men også ellers – er at man ikke vet hva det har vært før det ble et objekt i samlingen min. Når folk ser den rustplaten jeg har stilt ut her og de spør: «Men hva er det egentlig?» da detter min interesse for vedkommende, og deres evne til undring. Altså, må man virkelig vite hva alt er? Det blir så mye kjedeligere. Det er mye poesi i ting, noe Guttorm har trukket fram i trykkene han har gjort av disse objektene.

Kristina: Da vil jeg gjerne ta opp dette med kontekst, om hvordan man kontekstualiserer en samling. Aslak, du er veldig historiebevisst og har presentert alle arbeidene med historiske fakta. Du virker å ville forstå hvordan ting henger sammen og hvordan de relaterer seg til andre bevegelser. Og Kai, din samling virker å komme fra et personlig sted der mye handler om å kontekstualisere i reiser og opplevelser du har hatt.

Kai: Jeg har jo reist mer enn de fleste. Det er veldig gøy å ha sett endel landskap i Norge, i Midtøsten og andre steder i verden. Reiser er med oss hele tiden. Men jeg går ikke og tenker bevist på Iran for eksempel, men noen dager så dukker det opp noe helt ubevist fra reiser og fra norske landskap og formene jeg har sett der.

Aslak: Når man ser på Kais del, kontra det jeg jobber med, så er hans mye mer personlig, selv om det er personlige deler ved min utstilling også. I utgangspunktet var Kais del tenkt som et bidrag inn i den utstillingen jeg kuraterte, men jeg syns det er blitt bedre som det har blitt: At det er to utstillinger som er litt forskjellige, for eksempel er Kais personlig, fargerik og rik, mens min er mer svart/hvitt og kanskje mer «kunsthistorisk». Men jeg må påpeke at det ikke er en ren kunsthistorisk utstilling – da ville det ikke vært med kuriositeter og personlige gjenstander som for eksempel det tilfeldige avisklippet. Om det finnes et overordnet kuratorisk grep er det vel at utstillingen i stor grad handler om assosiasjoner, tilfeldigheter og koblinger mellom objektene.

Kristina: En ting som vektlegges i utstillingsteksten er ordet driv, og spesielt hva som driver en samler. Jeg lurer på hvordan dere selv har reflektert rundt hva som gjør at dere samler?

Kai: Det er ikke så lett å svare på, en samler kan vel samle basert på alt fra savn i barndommen til det arvede egoet. Men det handler om ærlighet og selvinnsikt. Det er ofte for å vise at man mestrer noe, eller kanskje også fordi man på en eller annen måte vil bli sett.

Aslak: Det handler også om puslespill og en indre logikk. Man ser noe også plukker man det kanskje med seg. Ser man det engang til så tenker man at når det skjer det to ganger, da kan det skje flere ganger. En slik måte å samle på skaper forventning og en nysgjerrighet, fordi man ikke vet hva det kan bli til slutt.

Kai: Jeg vil også slenge meg på det, fordi jeg kjenner meg indirekte igjen i den prosessen. Og enten du går på Vestkanttorvet eller en bruktsjappe eller et marked i Afrika eller i New York, forblir prosessen av å erverve den samme. En annen del av prosessen min inkluderer å gå tilbake til ting jeg har samlet, sette dem sammen og fundere på hvordan de kler hverandre. Det har jeg i grunnen fortsatt med i utstillingen, der jeg gjennom sammenstilling av fragmenter stiller spørsmål til hvordan de henger sammen.

Kristina: I forkant av samtalen tenkte jeg på en tekst jeg syns tilbyr mange interessante innfallsvinkler når det gjelder det å samle. Nemlig Walter Benjamins essay «Unpacking my Library», der han skriver om å pakke opp boksamlingen sin i løpet av en natt. En av mine favorittpassasjer er der han skriver om den «genuine samleren». Han skriver at et sånt menneske snakker i denne teksten, men når man ser nærmere, så viser det seg at han bare snakker om seg selv. Hva tenker dere om den påstanden?

Kai: Dette sitatet avspeiler klart meg, og det avspeiler Aslak og hans forsker-gen.

Aslak: For min del har utstillingen handlet om prosess. Selv om det er en ferdig utstilling, finner jeg fortsatt linker som jeg ikke har sett tidligere. Når det gjelder Kais utstilling setter jeg pris på hvordan tilfeldige objekter og arbeid sidestilles, at han sidestiller ting han har samlet eller funnet på gata med personlige prosjekter som et Memory-spill laget for barna sine, til prosjekter han har gjort på oppdrag for kunder. Det virker ikke som at det er slik at objekter laget for en stor kunde med masse penger spiller inn i hvordan Kai rangerer objektene. Gjennom samlingen demonstrerer han en utvisking mellom profesjonelt arbeid og eget liv, det liker jeg veldig godt.

Kristina: Jeg som fagperson er særlig opptatt av kvinner som har vært og er virksomme i feltet grafisk design, og rollen de har blitt tildelt. Når jeg ser denne utstillingen er det et påfallende fravær at dette perspektivet. Med unntak av Ane Thon Knutsen og Lenka Clayton er det ikke noe arbeid av kvinner som vises her. Hva tenker dere om det?

Aslak: Det er riktig at det er få damer representert i utstillingen, og jeg synes ikke det er veldig unaturlig. Utstillingen tar utgangspunkt i Guttormsgaards arkiv og min egen samling, og handler om assosiasjoner og linker på kryss og tvers, så hva som faktisk er tatt med handler selvfølgelig mye om hva som finnes i disse samlingene. I tillegg er det slik at mye handler om grafisk design og typografi, også sånn at spesielt i grafisk designs historie før 1950 så er det ekstremt lite kvinnelige typografer i Norge. Og det er heller ikke veldig mange i den internasjonale historien.

Kristina: Jeg vil påstå at dersom man stiller ut historisk objekter, så må man også forholde seg til om man vil bekrefte kanon eller ta oppgjør med den slik den nå ser ut. Hva tenker du rundt det?

Aslak: Jeg vil ikke si at denne utstillingen bekrefter en kanon. Jeg vil heller si at den gir alternative innfallsvinkler til den tradisjonelle designhistorien slik den er skrevet nå. Mitt fokus var mer på personlige assosiasjoner og få inn det jeg har funnet, som for eksempel hvordan den norske typografen og trykkeren Arthur Nelson ble trykker for tyskerne under krigen. Eller hvordan Melin og Österlin hadde gjort veldig like arbeid før eller samtidig som velkjente arbeider av for eksempel Wolfgang Weingart eller Crosby/Fletcher/Forbes. Sånne oppdagelser har jeg valgt å fokusere på. I tillegg var jeg begrenset av hva som allerede var i min og Guttormsgaards samling. Den norske typografihistorien er i utgangspunktet 90 prosent menn, fordi typografifaget helst ble praktisert av menn. Utstillingen har også tatt utgangspunkt spesifikt i 1930-årene og 1960-årenes typografifelt med et norsk perspektiv. Hadde det vært en utstilling om norsk illustrasjon i samme tidsperiode hadde det vært merkelig om ikke kjønnsbalansen var bedre. Det samme om den hadde handlet om en helt annen del av faget. Jeg ønsker jeg å se nærmere på dette, fordi jeg er oppriktig interessert i å undersøke hvordan kjønnsfordelingen så ut her i Norge.

Kristina: Typografifeltet i Norge var mannsdominert fram til 1960-årene, men da vi for eksempel arbeidet med utstillingen En form for historie (2013) om Khios typografiarkiv fant vi også tekster skrevet av en kvinnelig typograf. Det vil tilsi at det ikke bare var menn som praktiserte, selv om de dominerte feltet. I tillegg kom det flere kvinner til når grafisk design – og altså ikke kun utøvelsen av typografi – fikk bedre fotfeste i Norge etter 1960-årene, selv om det kanskje ikke kan sammenlignes med hvordan det så ut i for eksempel Storbritannia eller Sovjetunionen. I et internasjonalt historisk perspektiv er Sovjetunionen et godt eksempel på kvinnelig utøvere som drev fram nye retninger og praksiser i grafisk design. I denne utstillingen finner vi flere arbeider av konstruktivister som Rodchenko, mens en de som grunnla konstruktivismen var den kvinnelige kunstneren og grafisk designeren, Varvara Stepanova. Jeg mener det er et valg, hvordan man forholder seg til og presenterer historien.

Aslak: Jeg syns det er naturlig å stille spørsmål ved fraværet av kvinner i utstillingen. Tittelen er Løse typer og henspiller både på Guttorm Guttormsgaard, Kai og meg selv, i tillegg til et sett løse skrifttyper som ble stjålet fra arkivet for to år siden. Jeg vil også påpeke at dersom denne utstillingen var lagd som en ren grafisk design-historisk utstilling om 50 år, så ville nok langt flere av de utstilte objektene vært lagd av kvinner. Men det er vanskelig å finne fram kvinner i historien.

Kristina: Ja, det er vanskelig og krever mye arbeid. La meg poengtere at jeg ikke tror at denne utstillingen som mannsdominert kun handler om dine valg, jeg tror dette handler om flere mekanikker i måten historien er skrevet på og hvordan samfunnet er konstruert. Altså hvem som har vært portvoktere for å skrive historien og velge hvordan og hvem som inkluderes.
La oss også gå litt videre når det gjelder etikk og verdier i en samling. For eksempel Kai, du inkluderer objekter fra Midtøsten og et verk som tar oppgjør med en bortvisning av en prest fra et prestedømme. Aslak, du har for eksempel med arbeider av Harald Damsleth som arbeidet med propaganda for nazistene under krigen. Hvor viktig er det for dere å ha med et visst verdisyn i en samling, eller forholde dere til verdisynet som objektene er i en forlengelse av? Eller ser dere objektene som løsrevet?

Kai: På mine reiser i Midtøsten har det vært like mye historien og naturen, som samtidens politikk som har vært viktig. Jeg har ikke vært der for å finne brister på samfunnsnormer. Men for eksempel denne presten i Høvik som skulle få sparken på en slu måte, som arbeidet referer til, var jeg opptatt av, og som konsekvens lagde jeg dette verket som var kritisk til det. Og det som skjedde da de israelske jødene gikk inn og tok land fra palestinerne under seksdagerskrigen, og palestinerne som har lidd i 50 år, det opptar meg.

Aslak: Men i forhold til dette spørsmålet rundt hvordan du tar det med deg i samlingen. Dersom du hadde funnet et skilt som var laget av ekstrempolitiske jøder, og som bar et budskap du var fullstendig uenig med, men du syns det skiltet var fantastisk – hadde du samlet på det da?

Kai: Nei, det hadde jeg ikke gjort.

Aslak: For min del så ville jeg ikke unngått å samle på tingene til Damsleth fordi han var på feil side. Damsleth var en reklamemann, han hadde tysk mor, han hadde vokst opp i Tyskland og studert der. Han var en reklamemann, og som mange av den tror jeg ikke han var så bevisst hvem han solgte tjenestene til. Typografen Arthur Nelson som jeg viser arbeider av var NS-medlem og trykte masse for okkupasjonsmakten, selv om han i 1930-årene hadde vært en av dem som talte for den nye typografien. Og akkurat i disse tilfellene så tror jeg ikke nødvendigvis det er så svart-hvitt som man får det presentert i ettertid. Så jeg har ikke noen problem med å samle på deres arbeider. Jeg har heller ikke problem med å samle på for eksempel designhåndboken til Adolf Hitler, men den er litt nærmere grensen min for hva jeg vil inkludere i samlingen. Men den håndboken ser jeg på som et interessant historisk dokument, selvsagt er det på ingen måte slik at jeg støtter noe av det han gjorde.

Kristina: Hva med mer nærhistoriske eksempler. Endrer det seg da?

Aslak: Jeg var jo litt fristet da Trump lanserte den røde capsen sin. Da tenkte jeg at kanskje jeg skulle kjøpe den, men jeg ville jo ikke se pengene gå til ham. Men dersom jeg hadde funnet den på gata … så kanskje jeg hadde tatt den med.

Siste sjanse til å se utstillingen er førstkommende søndag, 3. september klokka 12.00–16.00.

Relatert innhold
Se alt back to top

GrafillRosenkrantz gate 21, 0160 Oslo22 12 82 00grafill@grafill.no

Abonner på nyhetsbrev