Hva er Werksemd?

Werksemd er kreativt virke, formgiving med tanke, estetikk med substans, idéarbeid oversatt til ulike virkemidler, effektmakeri med emosjonell relevans og kommunikasjonsmessig funksjon. Arbeidene er resultat av både presise, smale opp
gaver og full autonom eksperimentering – og ofte har en balansegang mellom disse blitt til noe verdt å forfølge.

Werksemd er dagsverk og åndsverk, noe midt i mellom der. Det er sånn navnet kom til; konstruert som en feilstaving av det nynorske ordet for virksomhet, ærlig lønnet produktivitet, men som med W for tyske “werk” drar på med selvgratulerende opphøydhet i beskrivelsen av noe ekstraordinært og kunstferdig. Jeg skal ikke bruke ordet “skjæringspunkt” (eller var det “spenningsfelt”?), av respekt for en jeg kjente som rødmet dypt i skam ved tanken på at han selv hadde kommet i skade for å bruke det i et radiointervju. Men ja, som sagt, noe midt i mellom der.

Med forkjærlighet for det man finner i bøker og i gallerier og interesse for markedslogikk og makrotrendmekanismer, er det nok sånn at jeg behandler kommersielt arbeid med en kunstnerisk sensibilitet og kulturfeltet med en slump markedsteft. Jeg blir ellers leid inn for å arbeide frem idéer, for å illustrere eller formgi, for å utvikle eller fornye identitet. Vanligvis for betaling, men i enkelte tilfeller – hvis det er interessant eller viktig nok - vederlagsfritt.

Hva er din primære drivkraft ift det å drive selvstendig?

De som kjenner meg, vil si at jeg alltid er andpusten i gang med noe som må gjøres. Selv om det som regel manifesterer seg som et prosjekt med en deadline, er imperativet en indre greie. Gitt valget mellom å være, gjøre og lage, vil jeg alltid gå for det siste, hive de to andre alternativene ut vinduet, frigjøre meg fra tidskonsept og gladelig hengi meg til eremitt-modus. Dette er vel en mulig årsak til at kollegiale partnerskap kan være utfordrende over tid, da det etterhvert har kommet for en dag at folk ønsker å ha liv ved siden av.

Veien frem til det jeg holder på med nå har vært meandrerende, men likevel med en viss kurs; via verkstedet til pappa og tegnebordet til farfar, så langt tilbake jeg kan huske, via formingstimer med filt og glitter, via hyllemeter med bøker, litteraturstudier, kunsthistorie, utopiske kunsthøyskoleprosjekter, via animasjon og filmtilvirkning med manual ved siden av, via klassisk reklame og mye tegning hele veien, fulgt av en motvilje mot å holde meg til ett format, én disiplin, ett medium, én teknikk eller én stillingstittel, og ønske om å ha en finger med i alle ledd eller komponenter i en jobb. Også da jeg var ansatt i byrå, ville jeg helst gjøre alt selv; research, strategi, idéarbeid, tekst og utforming.

Jeg var – antakelig typisk – visuelt motivert lenge, men etterhvert som jeg har blitt voksen i faget (og ellers) har jeg lagt noe til, og finner visuelt spennende arbeid interessant hvis det knytter seg til god tenkning, en god idé eller et viktig budskap. Jeg innser at jeg søker å gjøre arbeid som jeg ville blitt inspirert av, hadde jeg kommet over det i en annen portfolio. Den magien som oppstår ved første kontakt med en idé fortar seg jo etterhvert som et prosjekt arbeides igjennom i detalj, og det gjør at det blir en mild form for narkotikum å finne den magien igjen i neste prosjekt.

Det å jobbe selvstendig innebærer jo en viss frihet, geografisk- og i forhold til å definere timeplan, kalender og til tider investere i prosjekter som ikke lønner seg i den vanligste betydningen av lønnsomhet. På den annen side er det perioder der inntektshorisonten ikke strekker seg lenger enn et par måneder frem i tid, et usikkerhetsmoment jeg har lært meg å leve med - nesten.

Hva handler utstillingen om?

Utstillingen består helt konkret av massive malte relieffbilder i tre, semiskulpturelle flater, totalt 18 stykk. Utarbeidet sammen med pappa, så et lite stykke familiebedrift, akkurat dette.

Både motiv og form er faktisk avleggere av hovedfaget mitt, som dermed daterer de første prototypene tilbake til 2004. Selve illustrasjonene er vektortilpasninger av temperaturkart over polene, funnet i et gammelt eksemplar av National Geographic og brukt som animerte elementer i en musikkvideo jeg laget som student. Jeg har gått tilbake til dette, ikke bare fordi jeg fremdeles finner fargene og formene estetisk tiltalende; også fordi de bærer i seg en viss relevans til etiske samtidsproblemstillinger.

Jeg har valgt Makroanatomi som prosjekttittel, inspirert av forholdet mellom makroperspektiv og mikroperspektiv av naturlig materie; strukturene repeteres, et vitenskapelig fysisk faktum som kobler seg på det metafysiske.

Utover dette, handler utstillingen om å våge å begynne å vise frem selv-initierte prosjekter og om å smyge meg inn i en posisjon der jeg tillater egen stemme i arbeidet, paralelt med den kommunikasjonen jeg utarbeider på vegne av andre. Jeg befinner meg ofte i en ambivalens mellom ønsket om å kommunisere og behovet for å gjemme meg, og deri ligger vel det paradoksale i en introvert med en kommunikasjonsvirksomhet.

Kunst eller design?

Kunstbegrepet er ekstremt vidt, samtidig som rammene og definisjonen av kunst er formelle og institusjonelle. For meg er kunst original - og gjerne kommuniserende - dramatisering av tenkning. Dette prosjektet er som sagt en avlegger av et designprosjekt, det er først og fremst et stykke håndverk, en formmessig utprøving, samtidig som opprinnelsen tangerer problemstillinger jeg er opptatt av. Og produktet og utstillingen er 100% autonom. Men det sorterer ikke under min egen definisjon av kunst, og jeg vil heller ta en raincheck på å pådra meg den type benevning.

Hva er for tiden dine sterkeste inspirasjonskilder?

For tiden er jeg mer orientert mot innholdsmaterie enn det visuelle; ideen – eller håpet – om at jeg vil klare å skape meg anledning til å ta i bruk virkemidler på vegne av temaer jeg opptatt av.

Jeg er fascinert av det enorme organiske maskineriet som kalles tidsånd - summen av svære tunge og komplekse menneskeskapte konstruksjoner som litteratur, politikk, subkultur, ideologi, markedskrefter, trender osv – som til tider er oppløftende følsomt- og påvirkelig for tilsynelatende små bevegelser; enkelthendelser, enkeltpersoner og enkeltidéer. Enda mer fordi mediestrukturene er rigget slik at – blant mye støy og distraksjon – finnes det “highways” for viktige budskap.

Forøvrig har jeg en tendens til å søke meg til det naturlige for inspirasjon. Steiner, fugler, hav, menneskelig anatomi, vakre og odde objekter, vesener og fenomener; historier fortalt med andre medier enn språk.

Fra og med 24. februar gjøres Søregata 21 i Stavanger om til et midlertidig galleri for en utstilling av en serie massive malte relieffbilder i tre. Nina Børke stiller ut 18 semiskulpturelle flater, et resultat av en lengre Werksemdsk formingstime.

• Les mer om utstillingen her